Å være dement!

Jeg ligger i senga mi. Eller i en stor kommodeskuff, føles det som. Det er vegger på alle sider. Har pyjamas på og en betryggende dyne over meg. Er det hull i taket? Har det regnet ned i senga mi? Det kjennes vått ut. Det var løye. " HAAAALLOO!!" Jeg hører noen rope. "HAAAALLOO!!" Det roper igjen. Er det jeg som roper? Er det noen der? Hvorfor ligger jeg her? Hvor lenge skal jeg ligge i denne kommodeskuffen?" Jeg må prøve å komme meg opp og slenger beina over en av disse veggene, men jeg kommer ikke lenger. HALLoooooooo".....jeg gir opp. 

Plutselig forsvinner det trygge varme. "God morgen!Har du hatt en god natt?" Er det morgen? Jeg trodde det var natt! Eller dag! Eller...."Noen faste hender tar tak i kroppen min. Hva er det som skjer? Jeg kan ikke skryte av synet mitt. Det er som å være i tåkeheimen langt oppå fjellet. Jeg ser NOE eller NOEN som beveger seg. Jeg liker når de har røde klær på, for det ser jeg bedre. Noe blir tredd på føttene mine. Salan, så vondt jeg har i tåa. "AAAAA!!" Der var den stemmen igjen. Var det meg? Noen faste hender setter meg opp. Musklene spenner seg i kroppen. Jeg er redd."AAAAA!!" Jeg faller!! Så blir jeg spent fast i en slags innretning. Det minner om når jeg saler på hesten. Hvorfor får jeg sal på meg? Er jeg en hest? Så blir jeg heiset opp i luften. Så begynner innretningen å bevege på seg. "AAAAA"!! Hendelse! Dette var jo riktig utrygt! Hvor er jeg nå? Står jeg bak på en traktortilhenger...?? Midt på natta? Eller midt på dagen? Eller...? "Det går bra, Arnold! Det er trygt! Vi er her og passer på deg! Vi hjelper deg! Du skal få komme på toalettet inne på badet ditt!" I en traktortilhenger...??? Det var da i meste laget. Så blir jeg heiset ned igjen. Bom! Nå er jeg visst på utedoen. Så blir jeg avkledd. På utedoen! Midt på vinteren! Det er det verste...! "AAAA! Jeg må ha klærne på! Det er kaldt!" Plutselig kjenner jeg masse vann. Søren, er ikke taket tett her heller..?? "Du skal få en dusj i dag, Arnold! Det er dusjedag i dag!" Dusj?? Nei takk!! Jeg liker slettes ikke å få alt dette vannet på kroppen. Jeg kan jo få lungebetennelse og det som verre er! Armene mine begynner å fekte. Beina mine begynner å sparke. Der var det en arm og jeg vil benytte anledningen. Tennene mine er et effektivt hjelpemiddel! Dette finner jeg meg ikke i!!...Endelig ferdig. Det tørkes. Det blir kledd på. "AAAA!!" Den hersens tåa!! Så spennes jeg fast i innretningen igjen. Det heises opp og ned. Det humper og går. "AAAA!!" 

Så er vi ute på kjøretur. Jeg sitter i en stol som beveger på seg. Det humper og går. "AAAA!!" Hvor ender dette? "Nå er det frokost, Arnold! Her er skiva di!" Jeg kjenner noe mykt som presser mot leppene mine. Jeg gaper opp. Jeg får dette myke inn i munnen min. Fy fasan,  så tørr jeg er i munnen! Hva med å gi meg noe å drikke først! Men jeg får bare tygge i vei, så blir det vel bedre. "Her er medisinen din, Arnold! Åpne munnen din!" Jeg gaper opp. Så får jeg noen knapper inn i munnen. Fysj, det likte jeg ikke! Dette må jeg spytte ut igjen! " Nei, Arnold! Dette er medisinen din! Tablettene dine! Doktoren sier du må ta dem! Vil du heller bare ta én og én?" Så får jeg stappet én og én knapp inn i kjeften. Jeg får bare gjøre mitt beste og svelge unna. Plutselig kjenner jeg noe vått på øynene. " Her er øyedråpene dine, Arnold!" Øyedråper? Dem har jeg da nettopp tatt!

Så er jeg ute på kjøretur igjen. Ikke så lang denne gangen. Så sitter jeg her. Hvor er jeg egentlig? Jeg skulle vært på toalettet før jeg reiser hjem. "HAAALLOOO!!" Ingen svarer. Jeg hører noen snakke. Hele tiden. Hvorfor hører dem ikke meg? "AAAA!!" Jeg prøver igjen. Det presser på. Nå må jeg på toalettet. Båten går snart også, så jeg må skynde meg. "Arnold! Nå sitter du på stua sammen med de andre. Du må ikke gape sånn her!" Gape sånn? På stua sammen med de andre? Hvorfor er det andre folk i stua mi? Er de her på besøk? Har de fått kaffe og noe å bite i, tro? Nei, nå ble jeg trøtt...jeg sovner. Det ble visst vått i buksa også. 

"Hei Arnold! Har du sovnet?" Noe mykt stryker meg på armen. Det var godt. Jeg sitter visst ikke her helt alene. Men hvem er det? Er det mor? "Kan du sangen: jeg går og rusler på Ringerike..?" Ja, selvfølgelig kan jeg den! Jeg synger med. Vers på vers. Salan, hvor mye jeg husker! Så er det en ny sang. "Mellom bakkar og berg ut med havet, heve nordmannen fenge sin heim, der han sjølv heve tuftene grave, og sett sjølv sine hus oppå deim".. Den kan jeg også. Jeg synger med. Vers på vers. Salan, så mye jeg husker! Det setter seg en ro i kroppen. Det er som jeg lysner i toppen. Det er godt å ha ei hånd å holde i. Jeg aner ikke hvem det er sin hånd. Det er sikkert mor sin. Vi er hjemme nå. Mor, far og jeg. Her er det trygt og godt å være. "Hadde du det hyggelig i går, Arnold? Tenk, du fylte 95 år og hadde både barn og barnebarn på besøk! Så mye blomster du har fått! Og mange sokker og underbukser! Det kommer godt med." Haha, ikke få meg til å le! 95 år? Jeg? Jeg har da slettes ikke barn og barnebarn! Det er det tåpeligste jeg har hørt. Jeg har knapt fylt 20! "Tenker du mye på kona di? Hun døde dessverre av lungebetennelse for kort tid siden.  Kone? Lungebetennelse? Denne enkemannen det snakkes om, har all min medfølelse, men det er iallefall ikke MEG det snakkes om. 

Nei, jeg må hjem. "AAAA!" Jeg har en båt å rekke. Mor og far venter på meg. Eller sitter jeg på båten allerede? Det humper og går. Alt jeg ser er tåke. "Jeg går inn med Arnold! Kommer du og hjelper meg?" Går inn med Arnold? Hva skal det bety? Er vi ikke inne? Hva trenger jeg hjelp til? Så får jeg salen på meg igjen. "AAAA!" Det heises opp og det heises ned. "Nå er det middagshvil, Arnold! Du skal få hvile i senga di!" Har jeg spist middag? Kan jeg ikke huske. Jeg skulle vært på toalettet før jeg legger meg. "Du har nettopp vært på toalettet, Arnold!" Har jeg det? Det tror jeg ikke på. Det husker jeg ingenting av iallefall. Så ligger jeg her igjen. Nå har båten gått for lenge siden. Jeg får satse på neste båt. Noe mykt stryker meg over armen. Nå er mor her igjen. "Sov godt, Arnold." 

Den fyrste song eg høyra fekk,

var mor sin song ved vogga;

dei mjuke ord til hjarta gjekk,

dei kunde gråten stogga

Dei sulla meg so underleg,

so stilt og mjukt te sova;

dei synte meg ein fager veg

opp frå vår vesle stova

Den vegen ser eg enno tidt,

når eg fær auga kvila;

der stend ein engel, smiler blidt,

som berre ei kan smila

Og når eg sliten trøytnar av

i strid mot alt som veilar,

eg høyrer stilt frå mor si grav

den song som all ting heilar. 

Jeg er sykepleier!

En tidlig morgen jeg satt og pressa i meg et par brødskiver, fulgte jeg litt med på "God morgen Norge". I den grad det går an å følge med på noe som helst når viserne på veggklokka skriker i mot deg at det fortsatt er natt. Det er mye rart programledere i fjernsynet kan holde på med på den ugudelige tida av døgnet, men å smake på Champagne...!!! Og attpåtil prestere å si at de har verdens beste jobb...!!! Det er det tåpeligste jeg har hørt....på lenge. En av disse Champagnene de smakte på hadde en prislapp på over 1000-lappen, men om de hadde smakt på en Champagne til over millionen, så hadde ikke det gjort sterkere inntrykk. For HVEM er det som har verdens beste jobb..?! Det er JEG. Og hva gjør jeg? Jo, jeg er SYKEPLEIER. Nemlig! Så det så! Du måkke komme her og komme her! Du måkke komme her og tro at du er noe! Champagne, liksom. HAH!! 

Jeg skal ikke gå inn på sykepleielønna. For det er det mange nok andre som gjør. Det kunne sikkert vært verre. Sammenlignet med andre land tror jeg vi har det ganske bra. Er ikke Norge et av verdens rikeste land? Flere år på rad har Norge også blitt kåret til verdens beste land å bo i. Noe annet i den sammenheng som opptar meg er hvordan folk kan være kritiske til bistandsarbeid. De klager:" hvorfor hjelper ikke vi våre egne først? De fattige, uføretrygdede og syke i blant oss?" Men i fuglane....som et av verdens rikeste land, hvis ikke vi kan hjelpe, hvem i huleste kan hjelpe da.....?????

"Tydelig, modig og stolt".  Det er sykepleierforbundet sitt motto. Det liker jeg. Det er noe å strebe etter. 

Sitat Florence Nightingale:" Det arbeidet som duger, er det som blir utført av dyktige hender, ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte." Det liker jeg også. 

Jeg jobber med gamle mennesker. Mennesker i siste fase av livet. Det har jeg alltid likt. Jeg har jobbet både dag og natt, sommer og vinter, hverdager, helger og ferier i omtrent hele mitt voksne liv. Med stort sett gamle mennesker. Har prøvd meg på andre hyller også, men "gammel kjærlighet ruster aldri".

I sykepleierutdanningen fokuseres det mye på hvordan sykepleiere skal dekke pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Sykepleieren må se hele mennesket. Etterstrebe å ivareta pasientens verdighet. Bevare pasientens mestringsfølelse. Se mulighetene. Bevare håp. Selv om alt håp er ute. Slik omgivelsene ser det. Legekunstens far (Hippokrates) uttrykte dette med ordene: "Stundom helbrede, ofte lindre og alltid trøste". 

Det er ingen sak å ha med blide og medgjørlige pasienter å gjøre. Sykepleieren instruerer og pasienten adlyder. Men når pasienten vil hjem. Han SKAL hjem. Samme hva du sier. Du har bare å komme deg av veien. Når pasienten ikke forstår hvorfor han skal bytte klær. Det går jo fortsatt an å skimte mønsteret på slipset. Og hva er all denne vaskinga god for? Og hva er alle disse "knappene" som puttes inn i munnen? Fy fasan!! Men når pasienten slår. Sparker. Biter. Spytter. Roper på hjelp. Hvem er det som føler seg mest hjelpesløs? 

Å være til stede når døden nærmer seg. Med sine slitsomme symptomer. Eller å være til stede når døden er en venn med sitt stille nærvær. Holde en slapp hånd. Stryke en rynkete hud. Så skjør. Så tynn. Så myk. Høre pusten. Overfladisk, uregelmessig. Se en åpen munn. Se lukkede øyne. Kjenne en svak puls. Se en blålig hud. Se klær som er for store. Se blide barnefjes med tindrende øyne innrammet på veggene. Se svart-hvitt bilder av et ungt lykkelig par på sin store dag. For så lenge siden. Se noe av pasientens identitet i omgivelsene. Perlesmykke og en parfymeflaske på nattbordet. Bøker. Utført håndarbeid. Levd liv på veggene. Se slekter følger slekters gang. Se familie som holder fast i siste rest av livet. Se sorg, lettelse, bekymringens skiftende stemninger i våte øyne. Være sykepleier. Være trygg. Være en klippe og en borg. Ha kontroll. Men etterpå være liten. Sammen med kollegaer. Kjenne på savn og våte kinn. Puste. Livet går videre. Kjenne på takknemlighet. Stolthet. Over å ha kjent et unikt menneske. Å få ha vært en del i livets epilog. "Stundom helbrede, ofte lindre og alltid trøste". 

Her er et dikt som ble funnet i nattbordskuffen til en eldre engelsk pasient på et sykehjem etter hennes død. 

Hva ser du, søster, i din stue? 

En gammel, sur og besværlig frue, 

usikker på hånden og fjern i blikket, 

litt grisete og rotet der hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke. 

Hun sikler og hoster, har snue og hikke. 

Hun takker deg ikke for alt det du gjør, 

men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker, er det hva du ser? 

Lukk øynene og se, det var noe mer. 

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er, 

den gamle damen som ligger her.

Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem 

med foreldre og søsken – jeg elsker dem. 

Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker 

av håp og drømmer og romantiske tanker.

Jeg er brud på tyve med blussende kinn. 

I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn. 

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem. 

Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser, med gråt og latter. 

Så blir de store, og så er vi atter 

voksne alene som nyter freden 

og trøster hverandre. Og nyter gleden 

når vi blir femti, og barnebarna kommer 

og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen, 

og sitter alene fra kveld til morgen. 

For barna har egne hjem, 

det er så mye som opptar dem. 

Borte er alle de gode år, 

de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg. 

Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg. 

Ryggen blir bøyd og synet svikter, 

jeg har ikke krefter til dagens plkter. 

Mitt hjerte er tungt og håret grått. 

Med hørselen skranter det og så smått.

Men inne bak skrøpelighetene finnes 

det ennå så meget vakkert å minnes; 

barndom, ungdom, sorger og gleder, 

samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrden tynger meg ned, 

så synger allikevel minnene med. 

Men det som er aller mest tungt å bære, 

er det at evig kan ingenting være.

Hva ser du, søster? En tung og senil 

og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til. 

Se bedre etter – se om du kan finne 

et barn, en brud, en mor, en kvinne. 

Se meg som sitter der innerst inne. 

Det er meg, du må prøve å se – og finne.

Hvordan kommentere på bloggen

Hvordan kommentere på bloggen

- Gå inn på det innlegget du ønsker å kommentere

- Nederst på innlegget vil du se "Legg inn kommentar"

- Skriv det du ønsker i den hvite boksen

- Under den hvite boksen står der "Kommenter som"

- Der velger du "Navn/nettaddresse"

- Skriv så inn ditt navn på "Navn". Du trenger ikke skrive noe på nettaddresse.... 
- Trykk så på "forsett"

- Trykk så "Legg inn kommentar" eller "forhåndsvisning" for å publisere eller se din kommentar

- Hvis teksten du har skrevet inn forsvinner 
eller du rett og slett ikke får til å kommentere på bloggen,
 er det nok fordi det er et problem med de som bruker "INTERNET EXPLORER" som nettleser.
Legger ved link til andre nettlesere som dere kan laste ned å bruke til å kommentere =)

Google.com/chrome

Firefox.no