Jeg skal ikke gå inn på sykepleielønna. For det er det mange nok andre som gjør. Det kunne sikkert vært verre. Sammenlignet med andre land tror jeg vi har det ganske bra. Er ikke Norge et av verdens rikeste land? Flere år på rad har Norge også blitt kåret til verdens beste land å bo i. Noe annet i den sammenheng som opptar meg er hvordan folk kan være kritiske til bistandsarbeid. De klager:" hvorfor hjelper ikke vi våre egne først? De fattige, uføretrygdede og syke i blant oss?" Men i fuglane....som et av verdens rikeste land, hvis ikke vi kan hjelpe, hvem i huleste kan hjelpe da.....?????
"Tydelig, modig og stolt". Det er sykepleierforbundet sitt motto. Det liker jeg. Det er noe å strebe etter.
Sitat Florence Nightingale:" Det arbeidet som duger, er det som blir utført av dyktige hender, ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte." Det liker jeg også.
Jeg jobber med gamle mennesker. Mennesker i siste fase av livet. Det har jeg alltid likt. Jeg har jobbet både dag og natt, sommer og vinter, hverdager, helger og ferier i omtrent hele mitt voksne liv. Med stort sett gamle mennesker. Har prøvd meg på andre hyller også, men "gammel kjærlighet ruster aldri".
I sykepleierutdanningen fokuseres det mye på hvordan sykepleiere skal dekke pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Sykepleieren må se hele mennesket. Etterstrebe å ivareta pasientens verdighet. Bevare pasientens mestringsfølelse. Se mulighetene. Bevare håp. Selv om alt håp er ute. Slik omgivelsene ser det. Legekunstens far (Hippokrates) uttrykte dette med ordene: "Stundom helbrede, ofte lindre og alltid trøste".
Det er ingen sak å ha med blide og medgjørlige pasienter å gjøre. Sykepleieren instruerer og pasienten adlyder. Men når pasienten vil hjem. Han SKAL hjem. Samme hva du sier. Du har bare å komme deg av veien. Når pasienten ikke forstår hvorfor han skal bytte klær. Det går jo fortsatt an å skimte mønsteret på slipset. Og hva er all denne vaskinga god for? Og hva er alle disse "knappene" som puttes inn i munnen? Fy fasan!! Men når pasienten slår. Sparker. Biter. Spytter. Roper på hjelp. Hvem er det som føler seg mest hjelpesløs?
Å være til stede når døden nærmer seg. Med sine slitsomme symptomer. Eller å være til stede når døden er en venn med sitt stille nærvær. Holde en slapp hånd. Stryke en rynkete hud. Så skjør. Så tynn. Så myk. Høre pusten. Overfladisk, uregelmessig. Se en åpen munn. Se lukkede øyne. Kjenne en svak puls. Se en blålig hud. Se klær som er for store. Se blide barnefjes med tindrende øyne innrammet på veggene. Se svart-hvitt bilder av et ungt lykkelig par på sin store dag. For så lenge siden. Se noe av pasientens identitet i omgivelsene. Perlesmykke og en parfymeflaske på nattbordet. Bøker. Utført håndarbeid. Levd liv på veggene. Se slekter følger slekters gang. Se familie som holder fast i siste rest av livet. Se sorg, lettelse, bekymringens skiftende stemninger i våte øyne. Være sykepleier. Være trygg. Være en klippe og en borg. Ha kontroll. Men etterpå være liten. Sammen med kollegaer. Kjenne på savn og våte kinn. Puste. Livet går videre. Kjenne på takknemlighet. Stolthet. Over å ha kjent et unikt menneske. Å få ha vært en del i livets epilog. "Stundom helbrede, ofte lindre og alltid trøste".
Her er et dikt som ble funnet i nattbordskuffen til en eldre engelsk pasient på et sykehjem etter hennes død.
Hva ser du, søster, i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt grisete og rotet der hun har ligget.
Du snakker høyt, men hun hører deg ikke.
Hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.
Er det hva du tenker, er det hva du ser?
Lukk øynene og se, det var noe mer.
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.
Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken – jeg elsker dem.
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.
Jeg er brud på tyve med blussende kinn.
I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem.
Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
voksne alene som nyter freden
og trøster hverandre. Og nyter gleden
når vi blir femti, og barnebarna kommer
og bringer uro og latter hver sommer.
Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen,
og sitter alene fra kveld til morgen.
For barna har egne hjem,
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.
Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter,
jeg har ikke krefter til dagens plkter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
Med hørselen skranter det og så smått.
Men inne bak skrøpelighetene finnes
det ennå så meget vakkert å minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.
Når alderdomsbyrden tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære,
er det at evig kan ingenting være.
Hva ser du, søster? En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne.
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg, du må prøve å se – og finne.
test
SvarSlett