Fotballfrue, andre fruer og skjønnhetstyranniet.

Jeg skal ikke nevne ordet "fotballfrue" i min blogg. Har jeg tenkt. Men jeg er smittet av bassillen nå. Jeg har ikke lest side opp og side ned om fotballfrue og alle de tusen kommentarene som har blitt postet på diverse blogger og nettsteder. Men noe har jeg fått med meg. Det er utrolig hvor stygge folk kan være mot hverandre. Mobbing på høyt plan! Men jeg ble aldeles fasinert og imponert over bildet fotballfrue tok av seg selv fire dager etter fødselen. Er det mulig? Å få en så flat mage så kort tid etter fødselen? Så er det andre som har hevet seg på og tatt bilder av magen sin. Som ikke er så flat. Men en normal mammamage. Eller en normal pappamage. Men så dukker spørsmålet opp; hva er normalt? Er ikke det et relativt begrep? De tynne kjefter på de tykke og sier de må spise sunt, trene og slutte å klage. De er bare misunnelige. De tykke kjefter på de tynne og sier de må spise på generell basis og slutte med treningshysteriet sitt. De er bare anorektiske beinrangler. 

Utseende betyr noe. For mange betyr utseende MYE eller ALT. Det sier noe om hvem vi er. Hvordan vi vil bli oppfattet som. Hva vi identifiserer oss med. Når jeg tenker tilbake på når JEG ble opptatt av mitt eget utseende, så husker jeg en sommer jeg var i 12 års-alderen. Jeg så på armene og beina til ei venninne. Og så på mine egne armer og bein. JEG HAR LANGE HÅR PÅ BEINA OG PÅ ARMENE!! HJEEELP!! Det var da barberinga begynte. 

Men jeg må si jeg blir fasinert av dette bildet av Julia Roberts på den røde løperen, på vei til premieren " Notting Hill" i London i 1999. Å vise seg frem med hårete armhuler?? Det er beundringsverdig. Det skal mye til før jeg gjør det samme. Men tror nok jeg slipper det. Jeg er ingen verdensberømt skuespiller. Jeg kommer ikke til å gå på noen rød løper. Takk og lov for det. For jeg har ikke lyst til å gå med en rød, trang og glinsende kjole. Jeg holder meg til barberhøvelen. Når savnet etter berømmelse blir for stort, kan jeg synge i barberhøvelen. Så går det over.

Sminke. Når begynte jeg med det? Mamma begynte med det først. Et bilde i fotoalbumet viser ei jente i 4-årsalderen som ble sminka av mammaen sin. Fargerikt, kan du si. Mamma prøvde ut sine Makeup-artistiske gener. Vet ikke om det slo helt an. Greit til hjemmebruk. Jeg skulle ikke gå på noen rød løper, jeg.

I 12- årsalderen fikk jeg et uskyldig lite sminkesett i julegave. Eksperimenteringen begynte. "Selfie" er ikke noe nytt begrep her i gården, jeg fargela meg selv i trynet, blant annet en stjerne på kinnet, viste tannreguleringen og knipset i vei. Greit til hjemmebruk. Jeg skulle ikke gå på noen rød løper, jeg. Mascaraen ble min faste følgesvenn. 

Jeg oppdaget brunpudderet. Stod på pikerommet mitt, malte og sprarklet trynet. Sånn i halvmørke. Halsen tenkte jeg ikke på. Jeg var ikke så verdensvant. Kommer på skolen. Det er gym i første time. Så ser jeg en ukjent person på andre siden av rommet. Ser ut som vedkommende kommer ifra fjerne himmelstrøk. Går bort for å hilse på. Kjekt å bli kjent med nye folk! Vedkommende kommer meg i møte. Her tenker vi helt likt. Du verden....for en flott brunfarge! Du verden...for en.....hvit hals! Jeg hiver meg rundt, skrekkslagen røsker jeg til meg noe tørkepapir og gnir meg febrilsk i ansiktet. Jeg så ikke UUUUT!! I MÅNESKINN!!

Her er vedkommende jeg så i speilet...neida. Har ikke noe i mot mørkhudete, jeg. Jeg er bare mer restriktiv i forhold til brunpudder.

Hår. Det har ikke stått på håret. Jeg har rikelig av den sorten. Jeg slipper blant annet å bruke lue om vinteren. Frisørene har aldri kjent på et sånt tykt hår. De blir like forferdet hver gang. Og det er like underholdende hver gang. De gjør sist beste med uttynning. Det er bare det at det ikke vises. Ei venninne uttalte en gang at jeg kunne drive business i så måte. Selge håret mitt. Det får bli en annen gang. Skrekk og gru for en pannelugg jeg hadde i 6. klasse. Den var til gråte av! Et sorgens kapittel. Panneluggene den gang skulle sprayes med hårspray. Slik at den stod fast som en klippe og en borg i alle slags situasjoner. Og jeg sprayet. Det gikk en dag. Jeg sprayet. Det gikk to dager. Jeg sprayet. Det gikk tre dager. Jg sprayet. Det fikk fire dager. Jeg sprayet. Det gikk fem dager....ikke ble panneluggen vasket og ikke ble den gredd. Hadde mange "bad hair days" den gangen. På ungdomsskolen kom kvisene. Heeey......det e bærre lækkert. Da var det slutt på hårsprayen. Blant annet ble ozonlaget så tynt. Panneluggen kunne brukes til å skjule kvisene. Fantastisk innretning. Fungerte bra det. Det pleier ikke å stå på håret.

Dette er Eli Hagen for de som ikke følger med på hårfronten. Hårmanken hennes er imponerende. Kanskje hun har gjort business når det kommer til hår? Hun har iallefall nådd langt. Blitt kona til Carl Ivar og greier. Hun går sikkert mye på rød løper. Lurer på hvordan det ser ut i armhulene hennes? Ikke rart hun kjører ned slottstrappa av og til. Hun har jo ikke akkurat så god sikt. Ozonlaget må være helt på bristepunktet i den verdensdelen der hun og Carl Ivar bor. 

Øyenbryn. Det var en gang...den gang da jeg hadde øyenbryn. Nå har jeg bare et og annet hår. Jeg var til en frisør en gang. Hun lurte på om jeg gjorde noe med øyenbrynene mine. Nei, sa jeg. Hva skulle det være? Jo, hvis jeg stusset og farget dem, ville det løfte ansiktet mitt til nye høyder. Kjør på, sa jeg. Da var det gjort. Pinsett, øyenbrynsfarge og øyenbrynsblyant ble mine faste følgesvenner. Nå er det aldeles utenkelig for meg å gå noen plass uten øyenbryn. De dagene jeg ikke har på meg øyenbryn, er dager der jeg enten har spysjuka, ligger i fødsel på sykehuset eller blir begravet. Jeg kjente angsten og depresjonen komme sigende da min trofaste øyenbrynsblyant gjennom mange år var gått ut av produksjon. Jeg lette febrilsk på nettet. Hvor i huleste kan jeg finne den....?? Jeg fant den. I Italia. Mannen min ble imponert over min iherdighet. Her bruker jeg min dyrebare tid, penger og krefter. På en øyenbrynsblyant. Noen tatoverer øyenbryn. Jeg er ikke helt der. Men om en butikk selger øyenbryn i løs vekt, så gi meg beskjed! 

Vekt. Det evige tema. Badevekta står og støver ned her hjemme. Jeg er drittlei hele vekta. Hiver den gjerne ut av vinduet. Pass på, naboer. Vi bruker den på ungene for å se hvilken bleiestørrelse de trenger og hvor mye Paracet de skal ha ved høy feber og ubehag. Jeg har vært normalvektig en gang. Jeg var til og med tynn da jeg gikk på ungdomsskolen. Siden har det ballet på seg. Gått til opp og ned. Har kommet an på om jeg har vært gravid eller ikke. Jeg synes det er godt med mat. Jeg liker sjokolade og jeg liker chips. Jeg liker også sunn mat. Jeg liker å trene. Sykle, gå tur, danse Zumba og drive med styrketrening. Men ikke hver dag. Jeg tør påstå at jeg ikke har anledning til det. I en travel hverdag. Iallefall på denne mørke årstiden. Ikke så kjekt å luske rundt i mørket og skremme naboene. Jeg skulle gjerne gått ned alle de kiloene jeg har gått opp. Men om det er mulig? Teoretisk skal det være mulig. Praktisk er det mer usikkert. Det er tydelig at folk er forskjellige. Kroppsbygningen er forskjellig. Genene er forskjellig. Beinbygningen er forskjellig. Forbrenningen er forskjellig. På grunn av at det er lavt stoffskifte i familien, har jeg ved et par anledninger vært hos legen og fått målt stoffskiftet. Det har vært normalt. Da kan jeg ikke skylde på det, nei...det går endel på selvdisiplin og latskap. Og nytelse. Jeg vil heller spise en sjokolade for mye enn en gulrot for mye. Jeg vil heller sitte her og skrive blogginnlegg enn å ligge på golvet og ta situps. Jeg har tenkt at jeg må utvikle kreft skal jeg gå ned i vekt. Så ja, jeg kan godt være misunnelig på fotballfrue og andre slanke fruer, jeg. Men jeg skal ikke kjefte på dem for det. Fotballfrue er nok i tynneste laget for meg, men å passe på vekta og kostholdet er absolutt ikke feil. For mange er inntaket av fett og sukker for stort. Og det står ikke i forhold til aktivitetsnivået. Det vet jeg av egen erfaring. Å utsette kroppen for en usunn livsstil fører til at man står i fare for å utvikle ulike sykdommer. Hvilket forbilde er man for ungene da? Nå snakker jeg like mye til meg selv. Her har vi som foreldre et ansvar. Norge står ikke langt unna USA i forhold til overvektsproblemer. Flere barn og unge utvikler overvekt. Det er en usunn utvikling. Det viktigste er ikke å se pen ut. Det viktigste er å ta vare på kroppen og helsa si slik at man unngår livvstilssykdommer i den grad det lar seg gjøre. At man holder seg frisk og har overskudd til ungene. At man er et godt forbilde. At man holder seg i live og ikke dør av et hjerteinfarkt. Her har jeg mye å jobbe med selv. 

Avslutningsvis skal jeg ikke legge ut et bilde av magen min eller av mannen min sin mage. Det finnes grenser. Jeg vil ikke påføre folk unødvendig lidelse! Men jeg kan jo legge ut et bilde av magen til katten min. Han har forresten brokk fordi han tidligere ble påkjørt. Derfor henger magen litt ned.

Takk for meg:)

......Den spennende fortsettelsen av bygdeliv!

I går var jeg på forening. Tatleforening. Skravleforening. Jenteforening. Dameforening. Kjerringforening. Kjær forening har mange navn. Vi møtes en gang i måneden. I går var det et halvt år siden sist. For vi har blant annet vært opptatt av å gå i andre foreninger. Jeg har i hvertfall gått noe voldsomt i andre foreninger og møter. Personalmøter på jobb,foreldremøter på skolen,foreldremøter i barnehagen,sykepleiermøter,husfelleskap,demensgruppemøter,eldreomsorgsveiledningsgruppemøter,oppgaveskrivningsmøter,zumbamøter,stevnemøter..for ikke å snakke om alle møtene mannen går på. Her er vi veldig glad i å møtes. Kanskje vi møter hverandre i døren av og til. Kanskje jeg møter meg selv også...?

Når sant skal sies, tror jeg ikke jeg har hatt det så travelt før som etter at jeg flyttet ut til denne øya. Som skrevet, var jeg mange smuler skeptisk; (altså en hel brødskive) til å flytte til denne saubefengte plassen med for mye traktorer og for lite kaffebarer. Hvordan ville det bli å bo i nærheten av svigermor? Var hun egentlig en ulv i fåreklær? En artig kollega har lært meg et nytt ord angående svigermor. Du vet, den stikkete saken man fester en kompresjonsbandasje med..vet du ikke hva det er? Kom på sykehjemmet, så skal jeg vise deg. Eller den artige kollegaen min kan vise deg. Bare se etter en spretten kar i hvitt som ler bare du ser på ham. Så sier han sikkert med fortvilelse i stemmen: " Hjelp! Hvor er alle de sju desinfeksjonsflaskene jeg hadde i lommene..?!" på gebrokkent vestlandsdialekt. At den lille saken stikker, er sikkert og visst. Jeg snakker om det som du fester en kompresjonsbandasje med. Som kan minne om svigermor. Men ikke min! Hun er ikke i nærheten av noe sånt. Det må en høygaffel til. Nei, nå rolser jeg fælt..Leeeeeena da. Sorry, svigermor!

Her er mange aktiviteter å være med på. Både fysisk, psykisk, åndelig og sosialt. Både for store og små. Fotball. Mer gidder jeg ikke å skrive om det. Barneidrett, kor, søndagsskole. Ikke før har man kommet inn døra, før man halser ut igjen med fiskekaker i brun saus i den ene hånda og revet gulrot i den andre. Ungene bærer poteter, fotballsko og sanghefte. Jeg har med en pakke Sobril på baklomma sånn i tillfelle. Ja, det har vært endel svinn på sykehjemmet de siste par årene. Tut og kjør. Oi, hvem var det sin rullator som føyk forbi? Vi ankommer det ene målet etter det andre. Det sparkes, hoppes, springes, synges. Når ungene har fått tynt ut siste rest av energi, er det de voksne sin tur. Det zumbaliseres. Tut og kjør. Jeg rasker med meg noen naboer og kollegaer. Jeg truer med avvik i kvalitetslosen hvis de ikke blir med. Her må jammen folk bidra med sitt til å holde sykefraværet nede! Mannen min ror på romaskinen nede i kjellerstua. Det har hendt tidligere i historien. Nå foregår det mest åndelig. Om sommeren sykles det. Rundt øya. En voldsom fysisk, psykisk og åndelig opplevelse. Jeg har stressende musikk og Runkeeper i ørene. Konkurrerer mot meg selv. Dreper mange brunsnegler på veien. Klisj, klasj. Mannen min gjør noe sosialt ut av det også. Sykler innom annenhvert hus. Etter et par dager kommer han hjem med all slags unnskyldninger. En som han besøkte hadde et toalett med automatisk spyling av bakenden. Dette måtte jo studeres og prøves ut. Et titalls ganger.

Det eneste jeg ikke har involvert meg i er politikken. Men tror ikke det er så lurt heller. Forresten er ordføreren lesbisk. Det var en som kunne styre sin begeistring i så måte: " tenk, og så ei lesbe! Ei lesbe til ordfører!" Det forstår jeg svært godt. Jeg husker fra studietiden min i Oslo; alle lesbene som lå rundt og slang. På benker, på fortau, på t-banestasjoner. De var til ingen nytte. De så på meg med et glassaktig blikk og et fårete smil. De kunne ingenting. Analfabeter hele gjengen. De var verre enn romere og uteliggere. De kunne ikke spille trekkspill en gang. Så det er nok best å holde seg unna politikken. Jeg kan ikke holde på med sånne skeive ting. Det er nok å ha en skeiv katt. Og noen skeive venner. Ingen spiller trekkspill, men pyttsann. Katten kan iallefall male. Ikke verst bare det. Han har startet sitt eget malerverksted i kjellerstua. Når romaskinen allikevel bare står og støver ned, kan jo katten bruke kjellerstua til noe fornuftig. Hvis ikke han finner på at han vil bruke romaskinen. 

Innimellom all denne møtingen og aktiviseringen skal det jobbes. Dag og kveld. Noen må passe ungene mens mannen prøver ut dette toalettet med automatisk spylingsfunksjon. Et tiltalls ganger. Og svigermor som trodde hun skulle pensjonere seg? "Jamæn sa' jeg smør, jeg, sa kjærringa, fik smult paa brødet."

Livet på bygda versus livet i byen!

Jeg fikk et tips om å skrive hvordan livet i et lite lokalsamfunn arter seg, og det skal jeg gjøre et forsøk på. Jeg får ikke skrevet om alt, men hvis jeg har glemt noe vesentlig, så gi meg en kommentar på det! Takk for tipset, Alina;)

Jeg bor på ei øy. På et forholdsvis lite sted. Her har jeg nå bodd i litt over tre år. Det er rart hvordan ting kan kan utvikle seg. For noen år tilbake kunne jeg OVERHODET ikke tenke meg å bo her. Hva skulle jeg nå det etter? Mine svigerforeldrene bor her. Misforstå meg rett! 

Her er det også mye sauer. Personlig har jeg ikke noe i mot sauer. De smaker godt både som får i kål og som pinner i kålrabistappe. Men sauer betyr bondeland. Bondeland betyr lite urbant liv. 

Det er langt mellom kaffebarene. Dobbel latte med Irish cream...mmmmmm....men noen gledesdrepere har kommet frem til at det er litt av en kaloribombe. Eller kaloriatombombe. Vil jeg gå på kaffebar her, går jeg enten på den lokale Coop-butikken og betjener meg selv fra en fancy kaffemaskin. Til og med pappkoppen velger jeg selv! Så kan jeg sette meg ned i en gysla koselig krok sammen med noen skoleelever og minstepensjonister. Eller jeg kan rusle bort til en liten telysholder-tomatsyltetøy- fine skilt-dyre leker-artige gensere og altformyegarn-butikk som balanserer på en kai. Der kan jeg kjøpe gong-kaker ( nei, det er ikke buddistiske kaker) og en deilig kaffe fra en fancy kaffemaskin. Så kan jeg rusle opp en støvete trapp, opp til et støvete loft og sitte og se på et yrende liv i sentrum, bølger som skvulper og måker som skriker. Eller bølger som skriker og måker som skvulper. Hvis det er vestlandsvær med orkan i kastene. Her på loftet er det mange gamle ting. Jeg kan jeg ha en reminisens-stund med meg selv. 

Reminisens betyr altså:" Tar utgangspunkt i evnen til å hente frem personlige og meningsfulle hendelser fra tidligere i livet. Bruker reminisens som minnearbeid for å minne om pasientens tidligere selvtillit og erfaring, da de husker fortiden bedre enn nåtiden.  Å bruke reminisens gir pasienten mulighet til å akseptere livet som det ble. Han føler seg også tryggere når han gjenkjenner ting, og når han får hjelp til å huske sin bakgrunnshistorie, for da kjennes dagen i dag mye tryggere og sikrere. Det som kan vekkes fra minnene kan være noe man ser – bilder, lukt – av nystekte boller, lyd - musikk, smak – smaken av julekaker, eller føle – kjenne på gamle gjenstander eller holde noen i handa.  En tur i kjente omgivelser er ofte en god inspirasjon til å minnes."

http://www.hnt.no/ftp/eqspublic/pasientforlop/docs/doc_13265/attachments/Reminisens_20.10.10.doc

Jeg kan spise gong-kaker, drive reminisens-arbeid med meg selv kombinert med yogaøvelser og meditasjon. Jeg føler meg som et bedre menneske. 

Hvis jeg bare trenger en coffee- to-go, så spaserer jeg inn på Byggmix. Der er en fancy kaffemaskin. Jeg begynner å få utsøkte ferdigheter i å betjene meg selv. Det går i en rasende fart. Er jeg heldig treffer jeg på noen kjekke håndverkere, barske fiskere, tøffe bønder eller artige folk som viser tennene bak kassa. 

Men den virkelige kaffebaren er på jobb. Der heller jeg i meg litervis. Skal jeg klare å holde meg våken.

Det er langt mellom de fancy restaurantene. For ikke å snakke om indisk.. det er som om røkelsen pirrer meg i nesen og lyden av fresende kylling på en liten stekepanne på bordet vekker sultfølelsen. Mango Lassi og hvitløks- naanbrød er verdt å slåss for. Hvilken restaurant kan jeg gå på her på bygda? Jeg tar meg en tur på Kiwi. Der finner jeg nemlig....et brett med Sushi!! Livet er verdt å leve.

Eller jeg forsyner meg med vitaminer og mineraler i salat-baren på den lokale Coop-butikken. Eller jeg kan kjøpe fersk fisk fra en innpåsliten fisker og tenne opp et bål på parkeringsplassen. Fersk grilla fisk er verdt å slåss for. 

Men til alt overmål finnes det en pizza-restaurant her. Som sender ut sine liflige dufter mens jeg griller fisk på parkeringsplassen. Jeg driter i fisken. Den løse svarte labradoren som rusler rundt i sentrum kan få den. Han liker sikkert grilla fisk. I årevis har jeg lurt på hvem eieren er. Det forblir et fancy mysterium. 

Pizza er gjennkjennbart. Hvor mange kilo pizza har jeg ikke spist på Peppes? Har mange ganger vært så mett at jeg lurte på om jeg var døden nær. Her på bygda bestilles det pizza. Vi kan unnskylde oss med at vi må støtte opp om det lokale. Fy, så mette vi blir.

Det er langt mellom kinoene. Hvor mange filmer har jeg ikke sett i årenes løp? Det gikk nok dessverre ut over studiene mine ( håper ikke noen av pasientene mine leser dette). Det er godt jeg kan studere videre nå i ettertid. Hva var nå egentlig forskjellen på diabetes og hjerneslag..? Var det 2 hjertekompresjoner og 30 innblåsninger man skulle utføre ved førstehjelp..? Hva var det i grunnen jeg utdanna meg til? Var det sykepleier eller vernepleier..? Eller kanskje det var rørlegger?

Jeg hadde en god kamerat jeg gikk og så allslags filmer sammen med. En gang så vi "Resistent Evil". For de som ikke vet hva det handler om, så handler det om zoombier. For de som ikke vet hva en zoombie er, så er det en levende død. De er kannibaler på jakt etter menneskekjøtt. Blod og gørr. Etterpå var jeg så redd at selv JEG omtrent ikke har ord...alt håret på kroppen stod rett opp. Det kilte til og med inni ørene. Jeg fikk noen nervøse rykninger i den venstre munnviken, på høyre side av halsen og i knehasen. Jeg hadde svettemerker på de mest utenkelige steder. Øynene mine var kullsvarte og vidåpne på grunn av alt adrenalinet som pumpet rundt i kroppen. Jeg kom i stemmeskiftet. Jeg hoppet halvannen meter opp i lufta da jeg møtte på alminnelige folk. Jeg slet med forstoppelse i dagevis.

Vil jeg gå på kino her, kan jeg gå til en av naboene. Det er flere som lager seg et kinorom i sitt eget hus. Så langt har ikke jeg kommet. Men det blir jo ikke like sosialt som å gå på kino i byen. Å sitte tett i tett i tett, kjenne lukten av baconsvor, høre knitringen av godteposer og hylinga til tenåringsjentene når filmen når sitt klimaks..

Det er langt mellom butikkene. Det er utrolig hva man trenger når man bor i nærheten av alle disse butikkene. Hva er det ikke å få tak i? Ta bare en sokk. Alle vet hva en sokk er, skulle jeg tro. Men en sokk kommer ikke bare i en utgave. Når man har en alminnelig bukse på seg, kan man ha på seg alminnelige sokker. Hvis man har på seg capribukse eller shorts, må man OVERHODET ikke FINNE PÅ å ha på seg vanlige sokker til midt på leggen. Bare DET er nesten gyldig skilsmissegrunn. Da må man bruke ankelsokker. Eller hvis du har på deg finsko, må du for ALL DEL ikke bruke ankelsokker, men en type minisokker, der du bare trer på en sokk som dekker under foten, hælen og tærne. Hvis du ikke har på deg strømpebukse da. 

Butikkene jeg kan trave i her, er enten den lokale Coop-butikken, Kiwi, Byggmix, altformyegarn-butikken som balanserer på kaia eller hvis jeg får et sterkt behov for å studere badekar, blandebatteri, håndklær og toalettrullholdere, kan jeg gå på den lokale VVS-butikken. Er jeg heldig får jeg en twist. Så står det sikkert et hyggelig menneske bak disken og viser tennene. 

Det er langt mellom rusmisbrukerne. En periode var jeg med og delte ut matpakker og solbærtoddy til en gjeng misbrukere på gata. Der møtte jeg flere interessante folk. De fleste var sløve i både kommunikasjonferdigheter og væremåte, men så var det en og annen som var i helt motsatt skala og var både høyt og lavt. Den som hadde en SÅNN energi.. En interessant person jeg møtte mente han hadde på seg en jakke laget av appelsinskall. Det var visst en veldig god jakke. Jeg studerte den orange jakka og begynte å drømme meg tilbake til tidligere påskeferier. Det er mye man skal se før øynene detter ut.

Det er langt mellom gatetiggere. Hvis man ikke vet hva dårlig samvittighet er for noe, vet man definitivt hva det er når man går forbi et menneske som sitter bøyd over et rufsete pappkrus plassert i en skitten hånd. Et par-tre mynter kan skimtes nedi. Her går jeg forbi med handleposene fulle av strømpebukser, vanlige sokker, ankelsokker og sokker til bruk i finsko. Sorry, det er slutt på myntene. Men jeg kan jo hive oppi koppen et par ankelsokker til bruk neste sommer..?

Her på bygda kan man ha samvittigheten sin i fred. 

Før vi flytta hit, var jeg skeptisk. I en by har man mulighet for å være anonym når man føler for det. Men her? Jeg er ute og går tur. Folk kjører forbi, vinker og smiler. Jeg vinker og smiler tilbake. Hvem var i grunnen det? Jeg er nede i "sentrum". Sitter for eksempel og griller fisk på parkeringsplassen. Et menneske kommer bort til meg. Vinker og smiler. Forteller om Geir som har slutta i sin mangeårige jobb på Byggmix og som har gått over til Coop. Det ble mange tårer blant personalet. Kaffemaskinen gikk varm. Mange kom innom med sine kondolanser. Og Ada falt på vei inn i fjøset da fjøsstellet skulle tas, havna rett oppi ei kuruke, brakk både lårhalsen, lårbeinet og hoftekammen og ble operert i går og fikk noe voldsomt med proteser. Hun kan ikke fly til Syden mer, hun kommer seg ikke gjennom sikkerhetskontrollen. Og Aslak har fått en spesiell interesse for Zumba, han padler rundt i Ryfylkebassenget iført en latinamerikansk drakt og traff nesten ferga som var på vei til Stjernarøy. Men han rakk timen på Ombo. Nils har mistet interessen for verktøy og har søkt permisjon fra jobben som vaktmester. Han vil heller steke gong-kaker på altformyegarn-butikken som balanserer på kaia. Reidar skal starte med enda et tomatdrivhus. Alle fra Fogn tvangsflyttes, for hele Fogn skal bli et drivhus. Forresten slipper folk å reise til Syden. De tar bare ferga over til Fogn. Se opp for Aslak. Flaks for Ada! Jeg smiler og nikker samtykkende. Men hvem er dette mennesket? Hvem er alle disse menneskene vedkommende snakker om? Jeg tar sjansen..jeg tror ikke jeg har hilst på deg, jeg heter Lena! Vedkommende ser oppgitt på meg. "Vi har hilst åtte ganger før, men greit", sier vedkommende og rister hånden min. Jeg prøver å svelge unna forlegenheten min. Kanskje en kopp kaffe vil bøte på? 

" Blir du med inn på Byggmix?"

Søsteren min er en engel med grønne, glitrende øyne

"An angel in heaven wrote down my sisters name in the "Book of Life".

He closed the book and whispered: " to beautiful for earth".

Jeg tenker på deg.

Linn Cathrin.

 

Min lillesøster. 

Du ville vært 25 år nå.

Du var jenta med det gode smilet, de grønne øynene og det gyldne håret.

Full av glede og livslyst. 

Du opplevde mye i løpet av et kort liv. Du mistet pappaen din da du var tre år. Du fikk en ny stefar og naturlig nok falmet minnet om pappaen din fort; liten som du var.

Det ble endel flytting i ditt unge liv, men du var tilpasningsdyktig og fikk deg raskt nye venner, sosial og utadvendt som du var.

Jeg pleide å lese for deg på sengekanten; storesøster som jeg var. Det glitret i øynene dine. Du elsket disse historiene. Sammen kunne vi drømme oss bort, inn i historien, til et annet sted. Vi hadde så fine samtaler. Forventningsfull hørte du på det jeg fortalte om Gud. Jesus. Himmelen. Kveldsbønn hørte med. Det var kvalitetstid. To søstre i sammen. 

Så kom dagen da jeg skulle forlate redet. Du stod ved porten med tårevåte kinn. To bankende hjerter gråt. 

En dag oppdaget mamma at du hadde en kul på den ene hoften. Hun var forferdet over at du ikke hadde sagt i fra. Men det var nok ikke så forståelig for en 10-åring å tolke kroppens signaler. Det ble legebesøk, undersøkelser og til slutt dommen: "du har kreft". Da beskjeden nådde meg, var jeg på butikken. På en annen kant av landet. Det var som jeg plutselig kjente en svær stein i magen. Og i hjertet. Det sank inni meg. 

 

Du ble innlagt. På barneavdelingen på Haukeland. Det ble satt i gang tøffe cellegiftbehandlinger og operasjoner. Det var en ny situasjon for deg, og du rev ut alle ledninger fra kroppen.  Jeg besøkte deg. Mamma var der også. Vi fikk være sammen. Du var oppegående, og du spilte tv-spill. Fortsatt hadde du det lange gyldne håret. 

Etter endt behandling kom den gledelige nyheten: "du er frisk!" Du halter på grunn av kirurgisk fjerning av svulsen, der også deler av en muskel måtte fjernes. Håret ditt er borte, og du har en parykk med slett rødt hår. Anderledes, men du er søsteren min.  

Vi lever livene våre. Jeg er opptatt av studier og venner. Etter en vond omvei, kan du nå fortsette på livets vei. Helt ferdig med de hvitkledde er du ikke, du må følges opp med jevnlige kontroller. 

Steinene i magen og hjertet mitt, er forsvunnet. Jeg reflekterer ikke like mye over dem iallefall. 

Så ringer telefonen min. Min stefar formidler den kullsvarte beskjeden:" Kreft med spredning. Denne gangen til lungene. Lite håp om helbredelse. I beste fall et halvt år." 

Steinene er tilbake med full kraft. Det raser rundt meg.

Jeg besøker deg igjen. Denne gangen på Førde sykehus. Løvet spretter på trærne. Sola sender sine varme stråler. Smilende mennesker har forventninger til ferietid og langsommere dager. Livet er kontrastfylt.

Det blir nye runder med undersøkelser og vurderinger av en aggressiv krefttype. Midt oppe i det vonde uvirkelige, blir det arrangert en helikoptertur for deg. Mamma og deg får reise med helikopter fra Førde til Eikefjord. Der skolen din er. De glitrende øynene fra sengekanten er tilbake. Mange nysgjerrige unger kommer springende. Dine beste venner kommer deg i møte. Det blir siste gangen du treffer dine klassekamerater. Det blir siste gangen du er i Eikefjord. 

Du ligger nå. Sover mye. Det gyldne håret ditt er borte. Nå har håret ditt blitt kort og mørkblondt. Du har mistet mange kilo. Du er sensitiv for berøring og tåler lite. En malt klovn på et stykke hvitt tøy henger over morfinpumpa. Et bilde med malte håndavtrykk som vinker farvel henger på den hvite sykehusveggen. Du har takket nei til å kjøpe et halvt år til av livet ditt. Du ser ikke hensikten med det. 11 år gammel. Stefar synger for deg. Sanger om et bedre liv og en guddommelig kjærlighet som venter på den andre siden. Mamma er hos deg med sin bunnløse sorg. Men holder seg oppe for deg. Vår andre søster er hos deg. Vår lillebror er hos deg. Vi favner om deg. Med en kjærlighet som gjør vondt dypt inn i sjela.

Legen din sier jeg bør være der. For min egen del. Som en del av sorgprosessen. Med en følelse av maktesløshet renner tårene stille nedover kinnene mine. Du puster. Jeg puster. Hjertet ditt banker. Hjertet mitt banker. De grønne øynene dine er lukket. De glitrer ikke mer. Mine er åpne og reflekterer mørkeblå utmattende sorg. Hvor mange pust har du igjen? Hvor mange hjerteslag? Kommer du til å åpne øynene igjen? Jeg snuser inn lukten av håret ditt. Den er søtlig og døende. Jeg stryker på deg. Svakt gir du uttrykk for smerter. 

Søte, flinke, omsorgsfulle sykepleiere ser ofte innom. Jeg kjenner et snev av irritasjon og frustrasjon; hvorfor kommer de så ofte? Jeg vil være alene med søsteren min den dyrebare tida som er igjen. 

18 år gammel sier jeg farvel, mens du fortsatt er hos oss. Jeg hører ikke på legen. Jeg makter ikke mer. Mamma er hos deg. Stefar er hos deg. Det var så langt jeg kunne følge deg på veien. 

Jeg er tilbake til skole, venner, eksamenstid og hverdagsliv. Jeg har en omsorgsfull lærer som ærlig og oppriktig spør hvordan det går med søsteren min. Det betyr mye for meg. Etterhvert kjenner jeg et snev av irritasjon og frustrasjon; når skal hun spørre om hvordan det går med meg?

Jeg ringer til deg og får pratet noen dyrebare ord med deg. " Jeg har fått kjæreste", kan jeg fortelle deg. Mamma sier at da våknet du opp og sperret opp øynene. Det betød mye for meg å fortelle deg det. 

11.juni. Hjertet ditt gir opp og din unge sjel forlater denne verden. Sorgen kommer for fullt selv om det er ventet. 

Det blir begravelse. Alle rundt meg gråter. Jeg gråter ikke, men har en bunnløs sorg inni meg. Jeg tror ikke jeg har flere tårer igjen. Eller jeg er redd jeg knekker sammen hvis jeg åpner opp. 

Hvorfor tar Gud de beste først? Det er meg en gåte hvorfor han fjerner godhet fra en verden som intenst trenger den. En ny tanke har slått ned i meg. Gud tar ikke de beste først. Alle er dyrebare for ham. Men det er en måte å gjøre det på, slik at vi velger den rette veien. For vi har noe uendelig dyrebart som venter. På den andre siden. 

Linn Cathrin. Du er sammen med pappaen din nå. Og Gud. Og Jesus. Og engelen din. Det som jeg fortalte deg om på sengekanten. Til deg med engleansikt, gyldent hår og grønne, glitrende øyne. Til deg som var for dyrebar for denne verden. 

Søstre er ikke noen som kommer og går; søstre er med deg innenfra og ut, fra den dagen du ble født til den dagen du dør.

Fanny Hammont

"Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
riktig forstå. At også de mørke tråder så
vel som de lyse bånd. var helt nødvendig for
mønstret i Mesterens mektige hånd."

Linn Cathrin 

Ylva

.......og alle de tusen barn som ikke overvant kreften. 

Dere er med oss

I hjertene

I tankene

og vi gjør et forsøk på å beskrive denne dype kjærligheten og den svarte sorgen med ord.

Hei hå, nå er det snart jul igjen!

Det er visst snart jul igjen. Å, hildrande du, som tida går. Jeg sitter faktisk her og spiser pepperkaker også, selv om jeg er motstander av julekaker i butikkene før bladene har falt av trærne. Men jeg kan unnskylde meg med at det BARE er på grunn av et tips jeg fikk av en kollega. Du tar en pepperkake. Smører på et lag blåmuggost. Og drypper noen dråper honning på toppen. Kremt...en interessant opplevelse. 

Jeg kan ikke innrømme at jeg er så overbegeistra for jula. Dessverre. Når de røde dagene nærmer seg ( og jeg snakker ikke om mensen..),så kjenner jeg det begynner å bygge seg opp. Blodtrykket. Pulsen. CRP' en. Kolesterolet. Lever- og nyrefunksjonsverdiene. Obstipasjonen. Ødemene.

Jeg går på butikken: kakeboksene, julemarsipanen, julemelka, julesmøret, juleleverposteien, julesilda, juleribba, julesprøstektløk, julekattematen, julezaloen og juledopapiret lyser i mot meg. De grønne nøkkelhullene har blitt glitrende røde. Trykker jeg på dem, hører jeg bjelleklang. 

Sitter jeg og slapper av med en avis, lyser det imot meg alle annonsene om julekonserter, julerevyer og julebord som tenkes kan. Trykker jeg på dem, hører jeg bjelleklang.

Jeg går til postkassestativet: alle postkassene har også fått symptomer på ødem. De buler ut både her og der. Julereklamen tyter ut av alle åpninger. Jeg tør nesten ikke åpne lokket på den sprengte postkassa. Trykker jeg på den, hører jeg bjelleklang.

Jeg går til jobb: juleturnus er høstens tema. Samle de røde dagene? Gjennomsnittsberegning? Jobbe hver fjerde julaften? Fagforeningene og byråkratiet har mye å snakke om. En av toppene vil helst ta helg fra hele opplegget. Det kan fort bli bjelleklang.

Det gjelder å bake til jul. Syv slag skal det være visst. Med julemel, julemelk, julesukker, julemargarin, julebakepulver, juleegg. Jo mer sukker og jo mer fett, jo bedre. Jeg bakte forholdsvis mye før. Jeg friterte smultringer til brannalarmen gikk. Antall smultringer kom opp i 200 stk. Etterhvert som hestehovene og bjørkeløvet spratt, satte jeg mer og mer pris på det som var i midten av smultringene. For det slapp jeg å spise. " En smultring, en smultring, det er et hull med mat omkring..."

Marsipan har jeg laget mye av. Kilovis. Med rød og grønn konditorfarge. Skåldet mandler og malte noe helt vannvittig på mandelkverna. Ble jo bedre til å male enn katten. Trillet noe vannvittig på kuler. Måtte begynne å engasjere naboene. Marsipankulene ble behørig pakket inn i fint julepapir og sendt avgårde til øst og vest, nord og sør. Hjemmelagede julegaver skal være vannvittig bra. Trykker man på dem, hører man garantert bjelleklang.

Mat generelt er viktig i jula. Det skal spises noe hinsides. Det er en skam å kjenne på en aldri så liten sultfølelse. Det gjelder å hive innpå med julesild, smultringer og julemarsipankuler. Blir man ikke skikkelig stapmett i alle disse familieselskapene, er det viktig å ha en kakeboks med ymse oppi på innerlomma. Denne mettheltsfølelsen er det viktig varer helt til neste år. 

Julegaver. Det skal kjøpes noe hinsides. Kredittkortene ryker det av. Den som aldri tidligere har vært plaget med svimmelhet, blir det garantert nå. Det skal være fløyelsmyke, middelsmyke, mykharde, middelsharde, steinharde gaver. En julaften fikk jeg 12 julegaver av min kjære svigermor. Det var givende. Utrolig hvor mye gavepapir som finnes. Vi smiler, bukker, neier og er lykkelige. I romjula er det et rush til butikkene av mette, slitne og skuffede mennesker. Det skal byttes noe helt vannvittig. 

Hjemmelagede julegaver er bedre for samvittigheten. For dem som kan sånt. For oss andre, som får kvelningsfornemmelser i butikker med hobbyutstyr og strikketøy, gjelder det å trille noe vannvittig på marsipankuler. 

Adventskalendere. Har man tre barn, pakker man inn 72 adventsgaver. Har man for eksempel fem barn, pakker man bare inn 120 gaver. Aktivitetskalender er bedre for samvittigheten. For dem som kan sånt. For oss andre, som jobber turnus og har et alminnelig travelt liv, tror jeg det er bedre å trille noe vannvittig på marsipankuler. For å holde kvelningsfornemmelsene unna. 

Julekort og julebrev. Et hvert fornuftig menneske sender julekort og julebrev akkurat som i gode, gamle dager. Alle suksesshistoriene fra året som er gått, nedtegnes med en fancy skrifttype i Word. Med noen utsøkte bilder til. Julehilsningene sendes i øst og vest, nord og sør. Til slutt vet man ikke helt hvem man sender til og om de i det hele tatt lever, men pytt sann. Men de liker sikkert marsipankuler.

Julegudstenester. De fleste liker tradisjoner. Det kan være så fullt i kirka at man virkelig får kvelningsfornemmelser. Om man ikke har hatt det før. Trenger folk å lette på samvittigheten? Trenger vi å be om både? For brannalarmen som gikk. For kiloene man gikk opp. For aktivitetskalenderen som aldri ble virkelighet. For all tapen man har brukt. For alt smøret man har smeltet. For alle kredittkortene som ble svartsvidde. For alle frimerkene man har brukt. For alle pepperkakene man har spist. For alle telysene man har tent. Bjelleklangen har gått over til salmesang. Vi håper det hjelper.

God jul.

Å være dement!

Jeg ligger i senga mi. Eller i en stor kommodeskuff, føles det som. Det er vegger på alle sider. Har pyjamas på og en betryggende dyne over meg. Er det hull i taket? Har det regnet ned i senga mi? Det kjennes vått ut. Det var løye. " HAAAALLOO!!" Jeg hører noen rope. "HAAAALLOO!!" Det roper igjen. Er det jeg som roper? Er det noen der? Hvorfor ligger jeg her? Hvor lenge skal jeg ligge i denne kommodeskuffen?" Jeg må prøve å komme meg opp og slenger beina over en av disse veggene, men jeg kommer ikke lenger. HALLoooooooo".....jeg gir opp. 

Plutselig forsvinner det trygge varme. "God morgen!Har du hatt en god natt?" Er det morgen? Jeg trodde det var natt! Eller dag! Eller...."Noen faste hender tar tak i kroppen min. Hva er det som skjer? Jeg kan ikke skryte av synet mitt. Det er som å være i tåkeheimen langt oppå fjellet. Jeg ser NOE eller NOEN som beveger seg. Jeg liker når de har røde klær på, for det ser jeg bedre. Noe blir tredd på føttene mine. Salan, så vondt jeg har i tåa. "AAAAA!!" Der var den stemmen igjen. Var det meg? Noen faste hender setter meg opp. Musklene spenner seg i kroppen. Jeg er redd."AAAAA!!" Jeg faller!! Så blir jeg spent fast i en slags innretning. Det minner om når jeg saler på hesten. Hvorfor får jeg sal på meg? Er jeg en hest? Så blir jeg heiset opp i luften. Så begynner innretningen å bevege på seg. "AAAAA"!! Hendelse! Dette var jo riktig utrygt! Hvor er jeg nå? Står jeg bak på en traktortilhenger...?? Midt på natta? Eller midt på dagen? Eller...? "Det går bra, Arnold! Det er trygt! Vi er her og passer på deg! Vi hjelper deg! Du skal få komme på toalettet inne på badet ditt!" I en traktortilhenger...??? Det var da i meste laget. Så blir jeg heiset ned igjen. Bom! Nå er jeg visst på utedoen. Så blir jeg avkledd. På utedoen! Midt på vinteren! Det er det verste...! "AAAA! Jeg må ha klærne på! Det er kaldt!" Plutselig kjenner jeg masse vann. Søren, er ikke taket tett her heller..?? "Du skal få en dusj i dag, Arnold! Det er dusjedag i dag!" Dusj?? Nei takk!! Jeg liker slettes ikke å få alt dette vannet på kroppen. Jeg kan jo få lungebetennelse og det som verre er! Armene mine begynner å fekte. Beina mine begynner å sparke. Der var det en arm og jeg vil benytte anledningen. Tennene mine er et effektivt hjelpemiddel! Dette finner jeg meg ikke i!!...Endelig ferdig. Det tørkes. Det blir kledd på. "AAAA!!" Den hersens tåa!! Så spennes jeg fast i innretningen igjen. Det heises opp og ned. Det humper og går. "AAAA!!" 

Så er vi ute på kjøretur. Jeg sitter i en stol som beveger på seg. Det humper og går. "AAAA!!" Hvor ender dette? "Nå er det frokost, Arnold! Her er skiva di!" Jeg kjenner noe mykt som presser mot leppene mine. Jeg gaper opp. Jeg får dette myke inn i munnen min. Fy fasan,  så tørr jeg er i munnen! Hva med å gi meg noe å drikke først! Men jeg får bare tygge i vei, så blir det vel bedre. "Her er medisinen din, Arnold! Åpne munnen din!" Jeg gaper opp. Så får jeg noen knapper inn i munnen. Fysj, det likte jeg ikke! Dette må jeg spytte ut igjen! " Nei, Arnold! Dette er medisinen din! Tablettene dine! Doktoren sier du må ta dem! Vil du heller bare ta én og én?" Så får jeg stappet én og én knapp inn i kjeften. Jeg får bare gjøre mitt beste og svelge unna. Plutselig kjenner jeg noe vått på øynene. " Her er øyedråpene dine, Arnold!" Øyedråper? Dem har jeg da nettopp tatt!

Så er jeg ute på kjøretur igjen. Ikke så lang denne gangen. Så sitter jeg her. Hvor er jeg egentlig? Jeg skulle vært på toalettet før jeg reiser hjem. "HAAALLOOO!!" Ingen svarer. Jeg hører noen snakke. Hele tiden. Hvorfor hører dem ikke meg? "AAAA!!" Jeg prøver igjen. Det presser på. Nå må jeg på toalettet. Båten går snart også, så jeg må skynde meg. "Arnold! Nå sitter du på stua sammen med de andre. Du må ikke gape sånn her!" Gape sånn? På stua sammen med de andre? Hvorfor er det andre folk i stua mi? Er de her på besøk? Har de fått kaffe og noe å bite i, tro? Nei, nå ble jeg trøtt...jeg sovner. Det ble visst vått i buksa også. 

"Hei Arnold! Har du sovnet?" Noe mykt stryker meg på armen. Det var godt. Jeg sitter visst ikke her helt alene. Men hvem er det? Er det mor? "Kan du sangen: jeg går og rusler på Ringerike..?" Ja, selvfølgelig kan jeg den! Jeg synger med. Vers på vers. Salan, hvor mye jeg husker! Så er det en ny sang. "Mellom bakkar og berg ut med havet, heve nordmannen fenge sin heim, der han sjølv heve tuftene grave, og sett sjølv sine hus oppå deim".. Den kan jeg også. Jeg synger med. Vers på vers. Salan, så mye jeg husker! Det setter seg en ro i kroppen. Det er som jeg lysner i toppen. Det er godt å ha ei hånd å holde i. Jeg aner ikke hvem det er sin hånd. Det er sikkert mor sin. Vi er hjemme nå. Mor, far og jeg. Her er det trygt og godt å være. "Hadde du det hyggelig i går, Arnold? Tenk, du fylte 95 år og hadde både barn og barnebarn på besøk! Så mye blomster du har fått! Og mange sokker og underbukser! Det kommer godt med." Haha, ikke få meg til å le! 95 år? Jeg? Jeg har da slettes ikke barn og barnebarn! Det er det tåpeligste jeg har hørt. Jeg har knapt fylt 20! "Tenker du mye på kona di? Hun døde dessverre av lungebetennelse for kort tid siden.  Kone? Lungebetennelse? Denne enkemannen det snakkes om, har all min medfølelse, men det er iallefall ikke MEG det snakkes om. 

Nei, jeg må hjem. "AAAA!" Jeg har en båt å rekke. Mor og far venter på meg. Eller sitter jeg på båten allerede? Det humper og går. Alt jeg ser er tåke. "Jeg går inn med Arnold! Kommer du og hjelper meg?" Går inn med Arnold? Hva skal det bety? Er vi ikke inne? Hva trenger jeg hjelp til? Så får jeg salen på meg igjen. "AAAA!" Det heises opp og det heises ned. "Nå er det middagshvil, Arnold! Du skal få hvile i senga di!" Har jeg spist middag? Kan jeg ikke huske. Jeg skulle vært på toalettet før jeg legger meg. "Du har nettopp vært på toalettet, Arnold!" Har jeg det? Det tror jeg ikke på. Det husker jeg ingenting av iallefall. Så ligger jeg her igjen. Nå har båten gått for lenge siden. Jeg får satse på neste båt. Noe mykt stryker meg over armen. Nå er mor her igjen. "Sov godt, Arnold." 

Den fyrste song eg høyra fekk,

var mor sin song ved vogga;

dei mjuke ord til hjarta gjekk,

dei kunde gråten stogga

Dei sulla meg so underleg,

so stilt og mjukt te sova;

dei synte meg ein fager veg

opp frå vår vesle stova

Den vegen ser eg enno tidt,

når eg fær auga kvila;

der stend ein engel, smiler blidt,

som berre ei kan smila

Og når eg sliten trøytnar av

i strid mot alt som veilar,

eg høyrer stilt frå mor si grav

den song som all ting heilar. 

Jeg er sykepleier!

En tidlig morgen jeg satt og pressa i meg et par brødskiver, fulgte jeg litt med på "God morgen Norge". I den grad det går an å følge med på noe som helst når viserne på veggklokka skriker i mot deg at det fortsatt er natt. Det er mye rart programledere i fjernsynet kan holde på med på den ugudelige tida av døgnet, men å smake på Champagne...!!! Og attpåtil prestere å si at de har verdens beste jobb...!!! Det er det tåpeligste jeg har hørt....på lenge. En av disse Champagnene de smakte på hadde en prislapp på over 1000-lappen, men om de hadde smakt på en Champagne til over millionen, så hadde ikke det gjort sterkere inntrykk. For HVEM er det som har verdens beste jobb..?! Det er JEG. Og hva gjør jeg? Jo, jeg er SYKEPLEIER. Nemlig! Så det så! Du måkke komme her og komme her! Du måkke komme her og tro at du er noe! Champagne, liksom. HAH!! 

Jeg skal ikke gå inn på sykepleielønna. For det er det mange nok andre som gjør. Det kunne sikkert vært verre. Sammenlignet med andre land tror jeg vi har det ganske bra. Er ikke Norge et av verdens rikeste land? Flere år på rad har Norge også blitt kåret til verdens beste land å bo i. Noe annet i den sammenheng som opptar meg er hvordan folk kan være kritiske til bistandsarbeid. De klager:" hvorfor hjelper ikke vi våre egne først? De fattige, uføretrygdede og syke i blant oss?" Men i fuglane....som et av verdens rikeste land, hvis ikke vi kan hjelpe, hvem i huleste kan hjelpe da.....?????

"Tydelig, modig og stolt".  Det er sykepleierforbundet sitt motto. Det liker jeg. Det er noe å strebe etter. 

Sitat Florence Nightingale:" Det arbeidet som duger, er det som blir utført av dyktige hender, ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte." Det liker jeg også. 

Jeg jobber med gamle mennesker. Mennesker i siste fase av livet. Det har jeg alltid likt. Jeg har jobbet både dag og natt, sommer og vinter, hverdager, helger og ferier i omtrent hele mitt voksne liv. Med stort sett gamle mennesker. Har prøvd meg på andre hyller også, men "gammel kjærlighet ruster aldri".

I sykepleierutdanningen fokuseres det mye på hvordan sykepleiere skal dekke pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Sykepleieren må se hele mennesket. Etterstrebe å ivareta pasientens verdighet. Bevare pasientens mestringsfølelse. Se mulighetene. Bevare håp. Selv om alt håp er ute. Slik omgivelsene ser det. Legekunstens far (Hippokrates) uttrykte dette med ordene: "Stundom helbrede, ofte lindre og alltid trøste". 

Det er ingen sak å ha med blide og medgjørlige pasienter å gjøre. Sykepleieren instruerer og pasienten adlyder. Men når pasienten vil hjem. Han SKAL hjem. Samme hva du sier. Du har bare å komme deg av veien. Når pasienten ikke forstår hvorfor han skal bytte klær. Det går jo fortsatt an å skimte mønsteret på slipset. Og hva er all denne vaskinga god for? Og hva er alle disse "knappene" som puttes inn i munnen? Fy fasan!! Men når pasienten slår. Sparker. Biter. Spytter. Roper på hjelp. Hvem er det som føler seg mest hjelpesløs? 

Å være til stede når døden nærmer seg. Med sine slitsomme symptomer. Eller å være til stede når døden er en venn med sitt stille nærvær. Holde en slapp hånd. Stryke en rynkete hud. Så skjør. Så tynn. Så myk. Høre pusten. Overfladisk, uregelmessig. Se en åpen munn. Se lukkede øyne. Kjenne en svak puls. Se en blålig hud. Se klær som er for store. Se blide barnefjes med tindrende øyne innrammet på veggene. Se svart-hvitt bilder av et ungt lykkelig par på sin store dag. For så lenge siden. Se noe av pasientens identitet i omgivelsene. Perlesmykke og en parfymeflaske på nattbordet. Bøker. Utført håndarbeid. Levd liv på veggene. Se slekter følger slekters gang. Se familie som holder fast i siste rest av livet. Se sorg, lettelse, bekymringens skiftende stemninger i våte øyne. Være sykepleier. Være trygg. Være en klippe og en borg. Ha kontroll. Men etterpå være liten. Sammen med kollegaer. Kjenne på savn og våte kinn. Puste. Livet går videre. Kjenne på takknemlighet. Stolthet. Over å ha kjent et unikt menneske. Å få ha vært en del i livets epilog. "Stundom helbrede, ofte lindre og alltid trøste". 

Her er et dikt som ble funnet i nattbordskuffen til en eldre engelsk pasient på et sykehjem etter hennes død. 

Hva ser du, søster, i din stue? 

En gammel, sur og besværlig frue, 

usikker på hånden og fjern i blikket, 

litt grisete og rotet der hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke. 

Hun sikler og hoster, har snue og hikke. 

Hun takker deg ikke for alt det du gjør, 

men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker, er det hva du ser? 

Lukk øynene og se, det var noe mer. 

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er, 

den gamle damen som ligger her.

Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem 

med foreldre og søsken – jeg elsker dem. 

Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker 

av håp og drømmer og romantiske tanker.

Jeg er brud på tyve med blussende kinn. 

I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn. 

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem. 

Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser, med gråt og latter. 

Så blir de store, og så er vi atter 

voksne alene som nyter freden 

og trøster hverandre. Og nyter gleden 

når vi blir femti, og barnebarna kommer 

og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen, 

og sitter alene fra kveld til morgen. 

For barna har egne hjem, 

det er så mye som opptar dem. 

Borte er alle de gode år, 

de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg. 

Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg. 

Ryggen blir bøyd og synet svikter, 

jeg har ikke krefter til dagens plkter. 

Mitt hjerte er tungt og håret grått. 

Med hørselen skranter det og så smått.

Men inne bak skrøpelighetene finnes 

det ennå så meget vakkert å minnes; 

barndom, ungdom, sorger og gleder, 

samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrden tynger meg ned, 

så synger allikevel minnene med. 

Men det som er aller mest tungt å bære, 

er det at evig kan ingenting være.

Hva ser du, søster? En tung og senil 

og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til. 

Se bedre etter – se om du kan finne 

et barn, en brud, en mor, en kvinne. 

Se meg som sitter der innerst inne. 

Det er meg, du må prøve å se – og finne.