Jeg kan ikke innrømme at jeg er så overbegeistra for jula. Dessverre. Når de røde dagene nærmer seg ( og jeg snakker ikke om mensen..),så kjenner jeg det begynner å bygge seg opp. Blodtrykket. Pulsen. CRP' en. Kolesterolet. Lever- og nyrefunksjonsverdiene. Obstipasjonen. Ødemene.
Jeg går på butikken: kakeboksene, julemarsipanen, julemelka, julesmøret, juleleverposteien, julesilda, juleribba, julesprøstektløk, julekattematen, julezaloen og juledopapiret lyser i mot meg. De grønne nøkkelhullene har blitt glitrende røde. Trykker jeg på dem, hører jeg bjelleklang.
Sitter jeg og slapper av med en avis, lyser det imot meg alle annonsene om julekonserter, julerevyer og julebord som tenkes kan. Trykker jeg på dem, hører jeg bjelleklang.
Jeg går til postkassestativet: alle postkassene har også fått symptomer på ødem. De buler ut både her og der. Julereklamen tyter ut av alle åpninger. Jeg tør nesten ikke åpne lokket på den sprengte postkassa. Trykker jeg på den, hører jeg bjelleklang.
Jeg går til jobb: juleturnus er høstens tema. Samle de røde dagene? Gjennomsnittsberegning? Jobbe hver fjerde julaften? Fagforeningene og byråkratiet har mye å snakke om. En av toppene vil helst ta helg fra hele opplegget. Det kan fort bli bjelleklang.
Det gjelder å bake til jul. Syv slag skal det være visst. Med julemel, julemelk, julesukker, julemargarin, julebakepulver, juleegg. Jo mer sukker og jo mer fett, jo bedre. Jeg bakte forholdsvis mye før. Jeg friterte smultringer til brannalarmen gikk. Antall smultringer kom opp i 200 stk. Etterhvert som hestehovene og bjørkeløvet spratt, satte jeg mer og mer pris på det som var i midten av smultringene. For det slapp jeg å spise. " En smultring, en smultring, det er et hull med mat omkring..."
Marsipan har jeg laget mye av. Kilovis. Med rød og grønn konditorfarge. Skåldet mandler og malte noe helt vannvittig på mandelkverna. Ble jo bedre til å male enn katten. Trillet noe vannvittig på kuler. Måtte begynne å engasjere naboene. Marsipankulene ble behørig pakket inn i fint julepapir og sendt avgårde til øst og vest, nord og sør. Hjemmelagede julegaver skal være vannvittig bra. Trykker man på dem, hører man garantert bjelleklang.
Mat generelt er viktig i jula. Det skal spises noe hinsides. Det er en skam å kjenne på en aldri så liten sultfølelse. Det gjelder å hive innpå med julesild, smultringer og julemarsipankuler. Blir man ikke skikkelig stapmett i alle disse familieselskapene, er det viktig å ha en kakeboks med ymse oppi på innerlomma. Denne mettheltsfølelsen er det viktig varer helt til neste år.
Julegaver. Det skal kjøpes noe hinsides. Kredittkortene ryker det av. Den som aldri tidligere har vært plaget med svimmelhet, blir det garantert nå. Det skal være fløyelsmyke, middelsmyke, mykharde, middelsharde, steinharde gaver. En julaften fikk jeg 12 julegaver av min kjære svigermor. Det var givende. Utrolig hvor mye gavepapir som finnes. Vi smiler, bukker, neier og er lykkelige. I romjula er det et rush til butikkene av mette, slitne og skuffede mennesker. Det skal byttes noe helt vannvittig.
Hjemmelagede julegaver er bedre for samvittigheten. For dem som kan sånt. For oss andre, som får kvelningsfornemmelser i butikker med hobbyutstyr og strikketøy, gjelder det å trille noe vannvittig på marsipankuler.
Adventskalendere. Har man tre barn, pakker man inn 72 adventsgaver. Har man for eksempel fem barn, pakker man bare inn 120 gaver. Aktivitetskalender er bedre for samvittigheten. For dem som kan sånt. For oss andre, som jobber turnus og har et alminnelig travelt liv, tror jeg det er bedre å trille noe vannvittig på marsipankuler. For å holde kvelningsfornemmelsene unna.
Julekort og julebrev. Et hvert fornuftig menneske sender julekort og julebrev akkurat som i gode, gamle dager. Alle suksesshistoriene fra året som er gått, nedtegnes med en fancy skrifttype i Word. Med noen utsøkte bilder til. Julehilsningene sendes i øst og vest, nord og sør. Til slutt vet man ikke helt hvem man sender til og om de i det hele tatt lever, men pytt sann. Men de liker sikkert marsipankuler.
Julegudstenester. De fleste liker tradisjoner. Det kan være så fullt i kirka at man virkelig får kvelningsfornemmelser. Om man ikke har hatt det før. Trenger folk å lette på samvittigheten? Trenger vi å be om både? For brannalarmen som gikk. For kiloene man gikk opp. For aktivitetskalenderen som aldri ble virkelighet. For all tapen man har brukt. For alt smøret man har smeltet. For alle kredittkortene som ble svartsvidde. For alle frimerkene man har brukt. For alle pepperkakene man har spist. For alle telysene man har tent. Bjelleklangen har gått over til salmesang. Vi håper det hjelper.
God jul.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar