He closed the book and whispered: " to beautiful for earth".
Jeg tenker på deg.
Linn Cathrin.
Min lillesøster.
Du ville vært 25 år nå.
Du var jenta med det gode smilet, de grønne øynene og det gyldne håret.
Full av glede og livslyst.
Du opplevde mye i løpet av et kort liv. Du mistet pappaen din da du var tre år. Du fikk en ny stefar og naturlig nok falmet minnet om pappaen din fort; liten som du var.
Det ble endel flytting i ditt unge liv, men du var tilpasningsdyktig og fikk deg raskt nye venner, sosial og utadvendt som du var.
Jeg pleide å lese for deg på sengekanten; storesøster som jeg var. Det glitret i øynene dine. Du elsket disse historiene. Sammen kunne vi drømme oss bort, inn i historien, til et annet sted. Vi hadde så fine samtaler. Forventningsfull hørte du på det jeg fortalte om Gud. Jesus. Himmelen. Kveldsbønn hørte med. Det var kvalitetstid. To søstre i sammen.
Så kom dagen da jeg skulle forlate redet. Du stod ved porten med tårevåte kinn. To bankende hjerter gråt.
En dag oppdaget mamma at du hadde en kul på den ene hoften. Hun var forferdet over at du ikke hadde sagt i fra. Men det var nok ikke så forståelig for en 10-åring å tolke kroppens signaler. Det ble legebesøk, undersøkelser og til slutt dommen: "du har kreft". Da beskjeden nådde meg, var jeg på butikken. På en annen kant av landet. Det var som jeg plutselig kjente en svær stein i magen. Og i hjertet. Det sank inni meg.
Du ble innlagt. På barneavdelingen på Haukeland. Det ble satt i gang tøffe cellegiftbehandlinger og operasjoner. Det var en ny situasjon for deg, og du rev ut alle ledninger fra kroppen. Jeg besøkte deg. Mamma var der også. Vi fikk være sammen. Du var oppegående, og du spilte tv-spill. Fortsatt hadde du det lange gyldne håret.
Etter endt behandling kom den gledelige nyheten: "du er frisk!" Du halter på grunn av kirurgisk fjerning av svulsen, der også deler av en muskel måtte fjernes. Håret ditt er borte, og du har en parykk med slett rødt hår. Anderledes, men du er søsteren min.
Vi lever livene våre. Jeg er opptatt av studier og venner. Etter en vond omvei, kan du nå fortsette på livets vei. Helt ferdig med de hvitkledde er du ikke, du må følges opp med jevnlige kontroller.
Steinene i magen og hjertet mitt, er forsvunnet. Jeg reflekterer ikke like mye over dem iallefall.
Så ringer telefonen min. Min stefar formidler den kullsvarte beskjeden:" Kreft med spredning. Denne gangen til lungene. Lite håp om helbredelse. I beste fall et halvt år."
Steinene er tilbake med full kraft. Det raser rundt meg.
Jeg besøker deg igjen. Denne gangen på Førde sykehus. Løvet spretter på trærne. Sola sender sine varme stråler. Smilende mennesker har forventninger til ferietid og langsommere dager. Livet er kontrastfylt.
Det blir nye runder med undersøkelser og vurderinger av en aggressiv krefttype. Midt oppe i det vonde uvirkelige, blir det arrangert en helikoptertur for deg. Mamma og deg får reise med helikopter fra Førde til Eikefjord. Der skolen din er. De glitrende øynene fra sengekanten er tilbake. Mange nysgjerrige unger kommer springende. Dine beste venner kommer deg i møte. Det blir siste gangen du treffer dine klassekamerater. Det blir siste gangen du er i Eikefjord.
Du ligger nå. Sover mye. Det gyldne håret ditt er borte. Nå har håret ditt blitt kort og mørkblondt. Du har mistet mange kilo. Du er sensitiv for berøring og tåler lite. En malt klovn på et stykke hvitt tøy henger over morfinpumpa. Et bilde med malte håndavtrykk som vinker farvel henger på den hvite sykehusveggen. Du har takket nei til å kjøpe et halvt år til av livet ditt. Du ser ikke hensikten med det. 11 år gammel. Stefar synger for deg. Sanger om et bedre liv og en guddommelig kjærlighet som venter på den andre siden. Mamma er hos deg med sin bunnløse sorg. Men holder seg oppe for deg. Vår andre søster er hos deg. Vår lillebror er hos deg. Vi favner om deg. Med en kjærlighet som gjør vondt dypt inn i sjela.
Legen din sier jeg bør være der. For min egen del. Som en del av sorgprosessen. Med en følelse av maktesløshet renner tårene stille nedover kinnene mine. Du puster. Jeg puster. Hjertet ditt banker. Hjertet mitt banker. De grønne øynene dine er lukket. De glitrer ikke mer. Mine er åpne og reflekterer mørkeblå utmattende sorg. Hvor mange pust har du igjen? Hvor mange hjerteslag? Kommer du til å åpne øynene igjen? Jeg snuser inn lukten av håret ditt. Den er søtlig og døende. Jeg stryker på deg. Svakt gir du uttrykk for smerter.
Søte, flinke, omsorgsfulle sykepleiere ser ofte innom. Jeg kjenner et snev av irritasjon og frustrasjon; hvorfor kommer de så ofte? Jeg vil være alene med søsteren min den dyrebare tida som er igjen.
18 år gammel sier jeg farvel, mens du fortsatt er hos oss. Jeg hører ikke på legen. Jeg makter ikke mer. Mamma er hos deg. Stefar er hos deg. Det var så langt jeg kunne følge deg på veien.
Jeg er tilbake til skole, venner, eksamenstid og hverdagsliv. Jeg har en omsorgsfull lærer som ærlig og oppriktig spør hvordan det går med søsteren min. Det betyr mye for meg. Etterhvert kjenner jeg et snev av irritasjon og frustrasjon; når skal hun spørre om hvordan det går med meg?
Jeg ringer til deg og får pratet noen dyrebare ord med deg. " Jeg har fått kjæreste", kan jeg fortelle deg. Mamma sier at da våknet du opp og sperret opp øynene. Det betød mye for meg å fortelle deg det.
11.juni. Hjertet ditt gir opp og din unge sjel forlater denne verden. Sorgen kommer for fullt selv om det er ventet.
Det blir begravelse. Alle rundt meg gråter. Jeg gråter ikke, men har en bunnløs sorg inni meg. Jeg tror ikke jeg har flere tårer igjen. Eller jeg er redd jeg knekker sammen hvis jeg åpner opp.
Hvorfor tar Gud de beste først? Det er meg en gåte hvorfor han fjerner godhet fra en verden som intenst trenger den. En ny tanke har slått ned i meg. Gud tar ikke de beste først. Alle er dyrebare for ham. Men det er en måte å gjøre det på, slik at vi velger den rette veien. For vi har noe uendelig dyrebart som venter. På den andre siden.
Linn Cathrin. Du er sammen med pappaen din nå. Og Gud. Og Jesus. Og engelen din. Det som jeg fortalte deg om på sengekanten. Til deg med engleansikt, gyldent hår og grønne, glitrende øyne. Til deg som var for dyrebar for denne verden.
Søstre er ikke noen som kommer og går; søstre er med deg innenfra og ut, fra den dagen du ble født til den dagen du dør.
"Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
riktig forstå. At også de mørke tråder så
vel som de lyse bånd. var helt nødvendig for
mønstret i Mesterens mektige hånd."
å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
riktig forstå. At også de mørke tråder så
vel som de lyse bånd. var helt nødvendig for
mønstret i Mesterens mektige hånd."
Linn Cathrin
Ylva
.......og alle de tusen barn som ikke overvant kreften.
Dere er med oss
I hjertene
I tankene
og vi gjør et forsøk på å beskrive denne dype kjærligheten og den svarte sorgen med ord.
Vakkert. Det stakk inn i meg når du skreiv om den helikopterturen. Den husker eg så inderlig godt - eg var èn av de som kom løpende for å ta ho imot.
SvarSlettTenker på ho kvert einaste år, på bursdagen hennes, og i jula. <3
Sitter her med tårer rennende nedover kinnet mitt, og tørker forsiktig med et lommetørkle. Du skriver utrolig godt, og dette var både godt og vondt å lese.
SvarSlettVi har alle noen vi lengter etter å se i himmelen, og håpet er at vi kan få så utrolig mange flere med oss på veien.
Guds fred over din søsters minne, og måtte forskningen gå så fort at kreft fort blir utryddet.
Takk for gode tilbakemeldinger! Det er endel år siden hun døde nå, men det gjør godt å sette ord på hvordan det opplevdes den gang. Livet kan noen ganger føles et par nummer for stort, men som regel kommer man styrket ut av det. Det vonde og vanskelige i livet er med på å forme en som et helt menneske. En del av hjertet vil alltid forbli svart på grunn av Linn som døde. En del av hjertet vil alltid forbli varmt på grunn av Linn som levde.
SvarSlett