......Den spennende fortsettelsen av bygdeliv!

I går var jeg på forening. Tatleforening. Skravleforening. Jenteforening. Dameforening. Kjerringforening. Kjær forening har mange navn. Vi møtes en gang i måneden. I går var det et halvt år siden sist. For vi har blant annet vært opptatt av å gå i andre foreninger. Jeg har i hvertfall gått noe voldsomt i andre foreninger og møter. Personalmøter på jobb,foreldremøter på skolen,foreldremøter i barnehagen,sykepleiermøter,husfelleskap,demensgruppemøter,eldreomsorgsveiledningsgruppemøter,oppgaveskrivningsmøter,zumbamøter,stevnemøter..for ikke å snakke om alle møtene mannen går på. Her er vi veldig glad i å møtes. Kanskje vi møter hverandre i døren av og til. Kanskje jeg møter meg selv også...?

Når sant skal sies, tror jeg ikke jeg har hatt det så travelt før som etter at jeg flyttet ut til denne øya. Som skrevet, var jeg mange smuler skeptisk; (altså en hel brødskive) til å flytte til denne saubefengte plassen med for mye traktorer og for lite kaffebarer. Hvordan ville det bli å bo i nærheten av svigermor? Var hun egentlig en ulv i fåreklær? En artig kollega har lært meg et nytt ord angående svigermor. Du vet, den stikkete saken man fester en kompresjonsbandasje med..vet du ikke hva det er? Kom på sykehjemmet, så skal jeg vise deg. Eller den artige kollegaen min kan vise deg. Bare se etter en spretten kar i hvitt som ler bare du ser på ham. Så sier han sikkert med fortvilelse i stemmen: " Hjelp! Hvor er alle de sju desinfeksjonsflaskene jeg hadde i lommene..?!" på gebrokkent vestlandsdialekt. At den lille saken stikker, er sikkert og visst. Jeg snakker om det som du fester en kompresjonsbandasje med. Som kan minne om svigermor. Men ikke min! Hun er ikke i nærheten av noe sånt. Det må en høygaffel til. Nei, nå rolser jeg fælt..Leeeeeena da. Sorry, svigermor!

Her er mange aktiviteter å være med på. Både fysisk, psykisk, åndelig og sosialt. Både for store og små. Fotball. Mer gidder jeg ikke å skrive om det. Barneidrett, kor, søndagsskole. Ikke før har man kommet inn døra, før man halser ut igjen med fiskekaker i brun saus i den ene hånda og revet gulrot i den andre. Ungene bærer poteter, fotballsko og sanghefte. Jeg har med en pakke Sobril på baklomma sånn i tillfelle. Ja, det har vært endel svinn på sykehjemmet de siste par årene. Tut og kjør. Oi, hvem var det sin rullator som føyk forbi? Vi ankommer det ene målet etter det andre. Det sparkes, hoppes, springes, synges. Når ungene har fått tynt ut siste rest av energi, er det de voksne sin tur. Det zumbaliseres. Tut og kjør. Jeg rasker med meg noen naboer og kollegaer. Jeg truer med avvik i kvalitetslosen hvis de ikke blir med. Her må jammen folk bidra med sitt til å holde sykefraværet nede! Mannen min ror på romaskinen nede i kjellerstua. Det har hendt tidligere i historien. Nå foregår det mest åndelig. Om sommeren sykles det. Rundt øya. En voldsom fysisk, psykisk og åndelig opplevelse. Jeg har stressende musikk og Runkeeper i ørene. Konkurrerer mot meg selv. Dreper mange brunsnegler på veien. Klisj, klasj. Mannen min gjør noe sosialt ut av det også. Sykler innom annenhvert hus. Etter et par dager kommer han hjem med all slags unnskyldninger. En som han besøkte hadde et toalett med automatisk spyling av bakenden. Dette måtte jo studeres og prøves ut. Et titalls ganger.

Det eneste jeg ikke har involvert meg i er politikken. Men tror ikke det er så lurt heller. Forresten er ordføreren lesbisk. Det var en som kunne styre sin begeistring i så måte: " tenk, og så ei lesbe! Ei lesbe til ordfører!" Det forstår jeg svært godt. Jeg husker fra studietiden min i Oslo; alle lesbene som lå rundt og slang. På benker, på fortau, på t-banestasjoner. De var til ingen nytte. De så på meg med et glassaktig blikk og et fårete smil. De kunne ingenting. Analfabeter hele gjengen. De var verre enn romere og uteliggere. De kunne ikke spille trekkspill en gang. Så det er nok best å holde seg unna politikken. Jeg kan ikke holde på med sånne skeive ting. Det er nok å ha en skeiv katt. Og noen skeive venner. Ingen spiller trekkspill, men pyttsann. Katten kan iallefall male. Ikke verst bare det. Han har startet sitt eget malerverksted i kjellerstua. Når romaskinen allikevel bare står og støver ned, kan jo katten bruke kjellerstua til noe fornuftig. Hvis ikke han finner på at han vil bruke romaskinen. 

Innimellom all denne møtingen og aktiviseringen skal det jobbes. Dag og kveld. Noen må passe ungene mens mannen prøver ut dette toalettet med automatisk spylingsfunksjon. Et tiltalls ganger. Og svigermor som trodde hun skulle pensjonere seg? "Jamæn sa' jeg smør, jeg, sa kjærringa, fik smult paa brødet."

Livet på bygda versus livet i byen!

Jeg fikk et tips om å skrive hvordan livet i et lite lokalsamfunn arter seg, og det skal jeg gjøre et forsøk på. Jeg får ikke skrevet om alt, men hvis jeg har glemt noe vesentlig, så gi meg en kommentar på det! Takk for tipset, Alina;)

Jeg bor på ei øy. På et forholdsvis lite sted. Her har jeg nå bodd i litt over tre år. Det er rart hvordan ting kan kan utvikle seg. For noen år tilbake kunne jeg OVERHODET ikke tenke meg å bo her. Hva skulle jeg nå det etter? Mine svigerforeldrene bor her. Misforstå meg rett! 

Her er det også mye sauer. Personlig har jeg ikke noe i mot sauer. De smaker godt både som får i kål og som pinner i kålrabistappe. Men sauer betyr bondeland. Bondeland betyr lite urbant liv. 

Det er langt mellom kaffebarene. Dobbel latte med Irish cream...mmmmmm....men noen gledesdrepere har kommet frem til at det er litt av en kaloribombe. Eller kaloriatombombe. Vil jeg gå på kaffebar her, går jeg enten på den lokale Coop-butikken og betjener meg selv fra en fancy kaffemaskin. Til og med pappkoppen velger jeg selv! Så kan jeg sette meg ned i en gysla koselig krok sammen med noen skoleelever og minstepensjonister. Eller jeg kan rusle bort til en liten telysholder-tomatsyltetøy- fine skilt-dyre leker-artige gensere og altformyegarn-butikk som balanserer på en kai. Der kan jeg kjøpe gong-kaker ( nei, det er ikke buddistiske kaker) og en deilig kaffe fra en fancy kaffemaskin. Så kan jeg rusle opp en støvete trapp, opp til et støvete loft og sitte og se på et yrende liv i sentrum, bølger som skvulper og måker som skriker. Eller bølger som skriker og måker som skvulper. Hvis det er vestlandsvær med orkan i kastene. Her på loftet er det mange gamle ting. Jeg kan jeg ha en reminisens-stund med meg selv. 

Reminisens betyr altså:" Tar utgangspunkt i evnen til å hente frem personlige og meningsfulle hendelser fra tidligere i livet. Bruker reminisens som minnearbeid for å minne om pasientens tidligere selvtillit og erfaring, da de husker fortiden bedre enn nåtiden.  Å bruke reminisens gir pasienten mulighet til å akseptere livet som det ble. Han føler seg også tryggere når han gjenkjenner ting, og når han får hjelp til å huske sin bakgrunnshistorie, for da kjennes dagen i dag mye tryggere og sikrere. Det som kan vekkes fra minnene kan være noe man ser – bilder, lukt – av nystekte boller, lyd - musikk, smak – smaken av julekaker, eller føle – kjenne på gamle gjenstander eller holde noen i handa.  En tur i kjente omgivelser er ofte en god inspirasjon til å minnes."

http://www.hnt.no/ftp/eqspublic/pasientforlop/docs/doc_13265/attachments/Reminisens_20.10.10.doc

Jeg kan spise gong-kaker, drive reminisens-arbeid med meg selv kombinert med yogaøvelser og meditasjon. Jeg føler meg som et bedre menneske. 

Hvis jeg bare trenger en coffee- to-go, så spaserer jeg inn på Byggmix. Der er en fancy kaffemaskin. Jeg begynner å få utsøkte ferdigheter i å betjene meg selv. Det går i en rasende fart. Er jeg heldig treffer jeg på noen kjekke håndverkere, barske fiskere, tøffe bønder eller artige folk som viser tennene bak kassa. 

Men den virkelige kaffebaren er på jobb. Der heller jeg i meg litervis. Skal jeg klare å holde meg våken.

Det er langt mellom de fancy restaurantene. For ikke å snakke om indisk.. det er som om røkelsen pirrer meg i nesen og lyden av fresende kylling på en liten stekepanne på bordet vekker sultfølelsen. Mango Lassi og hvitløks- naanbrød er verdt å slåss for. Hvilken restaurant kan jeg gå på her på bygda? Jeg tar meg en tur på Kiwi. Der finner jeg nemlig....et brett med Sushi!! Livet er verdt å leve.

Eller jeg forsyner meg med vitaminer og mineraler i salat-baren på den lokale Coop-butikken. Eller jeg kan kjøpe fersk fisk fra en innpåsliten fisker og tenne opp et bål på parkeringsplassen. Fersk grilla fisk er verdt å slåss for. 

Men til alt overmål finnes det en pizza-restaurant her. Som sender ut sine liflige dufter mens jeg griller fisk på parkeringsplassen. Jeg driter i fisken. Den løse svarte labradoren som rusler rundt i sentrum kan få den. Han liker sikkert grilla fisk. I årevis har jeg lurt på hvem eieren er. Det forblir et fancy mysterium. 

Pizza er gjennkjennbart. Hvor mange kilo pizza har jeg ikke spist på Peppes? Har mange ganger vært så mett at jeg lurte på om jeg var døden nær. Her på bygda bestilles det pizza. Vi kan unnskylde oss med at vi må støtte opp om det lokale. Fy, så mette vi blir.

Det er langt mellom kinoene. Hvor mange filmer har jeg ikke sett i årenes løp? Det gikk nok dessverre ut over studiene mine ( håper ikke noen av pasientene mine leser dette). Det er godt jeg kan studere videre nå i ettertid. Hva var nå egentlig forskjellen på diabetes og hjerneslag..? Var det 2 hjertekompresjoner og 30 innblåsninger man skulle utføre ved førstehjelp..? Hva var det i grunnen jeg utdanna meg til? Var det sykepleier eller vernepleier..? Eller kanskje det var rørlegger?

Jeg hadde en god kamerat jeg gikk og så allslags filmer sammen med. En gang så vi "Resistent Evil". For de som ikke vet hva det handler om, så handler det om zoombier. For de som ikke vet hva en zoombie er, så er det en levende død. De er kannibaler på jakt etter menneskekjøtt. Blod og gørr. Etterpå var jeg så redd at selv JEG omtrent ikke har ord...alt håret på kroppen stod rett opp. Det kilte til og med inni ørene. Jeg fikk noen nervøse rykninger i den venstre munnviken, på høyre side av halsen og i knehasen. Jeg hadde svettemerker på de mest utenkelige steder. Øynene mine var kullsvarte og vidåpne på grunn av alt adrenalinet som pumpet rundt i kroppen. Jeg kom i stemmeskiftet. Jeg hoppet halvannen meter opp i lufta da jeg møtte på alminnelige folk. Jeg slet med forstoppelse i dagevis.

Vil jeg gå på kino her, kan jeg gå til en av naboene. Det er flere som lager seg et kinorom i sitt eget hus. Så langt har ikke jeg kommet. Men det blir jo ikke like sosialt som å gå på kino i byen. Å sitte tett i tett i tett, kjenne lukten av baconsvor, høre knitringen av godteposer og hylinga til tenåringsjentene når filmen når sitt klimaks..

Det er langt mellom butikkene. Det er utrolig hva man trenger når man bor i nærheten av alle disse butikkene. Hva er det ikke å få tak i? Ta bare en sokk. Alle vet hva en sokk er, skulle jeg tro. Men en sokk kommer ikke bare i en utgave. Når man har en alminnelig bukse på seg, kan man ha på seg alminnelige sokker. Hvis man har på seg capribukse eller shorts, må man OVERHODET ikke FINNE PÅ å ha på seg vanlige sokker til midt på leggen. Bare DET er nesten gyldig skilsmissegrunn. Da må man bruke ankelsokker. Eller hvis du har på deg finsko, må du for ALL DEL ikke bruke ankelsokker, men en type minisokker, der du bare trer på en sokk som dekker under foten, hælen og tærne. Hvis du ikke har på deg strømpebukse da. 

Butikkene jeg kan trave i her, er enten den lokale Coop-butikken, Kiwi, Byggmix, altformyegarn-butikken som balanserer på kaia eller hvis jeg får et sterkt behov for å studere badekar, blandebatteri, håndklær og toalettrullholdere, kan jeg gå på den lokale VVS-butikken. Er jeg heldig får jeg en twist. Så står det sikkert et hyggelig menneske bak disken og viser tennene. 

Det er langt mellom rusmisbrukerne. En periode var jeg med og delte ut matpakker og solbærtoddy til en gjeng misbrukere på gata. Der møtte jeg flere interessante folk. De fleste var sløve i både kommunikasjonferdigheter og væremåte, men så var det en og annen som var i helt motsatt skala og var både høyt og lavt. Den som hadde en SÅNN energi.. En interessant person jeg møtte mente han hadde på seg en jakke laget av appelsinskall. Det var visst en veldig god jakke. Jeg studerte den orange jakka og begynte å drømme meg tilbake til tidligere påskeferier. Det er mye man skal se før øynene detter ut.

Det er langt mellom gatetiggere. Hvis man ikke vet hva dårlig samvittighet er for noe, vet man definitivt hva det er når man går forbi et menneske som sitter bøyd over et rufsete pappkrus plassert i en skitten hånd. Et par-tre mynter kan skimtes nedi. Her går jeg forbi med handleposene fulle av strømpebukser, vanlige sokker, ankelsokker og sokker til bruk i finsko. Sorry, det er slutt på myntene. Men jeg kan jo hive oppi koppen et par ankelsokker til bruk neste sommer..?

Her på bygda kan man ha samvittigheten sin i fred. 

Før vi flytta hit, var jeg skeptisk. I en by har man mulighet for å være anonym når man føler for det. Men her? Jeg er ute og går tur. Folk kjører forbi, vinker og smiler. Jeg vinker og smiler tilbake. Hvem var i grunnen det? Jeg er nede i "sentrum". Sitter for eksempel og griller fisk på parkeringsplassen. Et menneske kommer bort til meg. Vinker og smiler. Forteller om Geir som har slutta i sin mangeårige jobb på Byggmix og som har gått over til Coop. Det ble mange tårer blant personalet. Kaffemaskinen gikk varm. Mange kom innom med sine kondolanser. Og Ada falt på vei inn i fjøset da fjøsstellet skulle tas, havna rett oppi ei kuruke, brakk både lårhalsen, lårbeinet og hoftekammen og ble operert i går og fikk noe voldsomt med proteser. Hun kan ikke fly til Syden mer, hun kommer seg ikke gjennom sikkerhetskontrollen. Og Aslak har fått en spesiell interesse for Zumba, han padler rundt i Ryfylkebassenget iført en latinamerikansk drakt og traff nesten ferga som var på vei til Stjernarøy. Men han rakk timen på Ombo. Nils har mistet interessen for verktøy og har søkt permisjon fra jobben som vaktmester. Han vil heller steke gong-kaker på altformyegarn-butikken som balanserer på kaia. Reidar skal starte med enda et tomatdrivhus. Alle fra Fogn tvangsflyttes, for hele Fogn skal bli et drivhus. Forresten slipper folk å reise til Syden. De tar bare ferga over til Fogn. Se opp for Aslak. Flaks for Ada! Jeg smiler og nikker samtykkende. Men hvem er dette mennesket? Hvem er alle disse menneskene vedkommende snakker om? Jeg tar sjansen..jeg tror ikke jeg har hilst på deg, jeg heter Lena! Vedkommende ser oppgitt på meg. "Vi har hilst åtte ganger før, men greit", sier vedkommende og rister hånden min. Jeg prøver å svelge unna forlegenheten min. Kanskje en kopp kaffe vil bøte på? 

" Blir du med inn på Byggmix?"

Søsteren min er en engel med grønne, glitrende øyne

"An angel in heaven wrote down my sisters name in the "Book of Life".

He closed the book and whispered: " to beautiful for earth".

Jeg tenker på deg.

Linn Cathrin.

 

Min lillesøster. 

Du ville vært 25 år nå.

Du var jenta med det gode smilet, de grønne øynene og det gyldne håret.

Full av glede og livslyst. 

Du opplevde mye i løpet av et kort liv. Du mistet pappaen din da du var tre år. Du fikk en ny stefar og naturlig nok falmet minnet om pappaen din fort; liten som du var.

Det ble endel flytting i ditt unge liv, men du var tilpasningsdyktig og fikk deg raskt nye venner, sosial og utadvendt som du var.

Jeg pleide å lese for deg på sengekanten; storesøster som jeg var. Det glitret i øynene dine. Du elsket disse historiene. Sammen kunne vi drømme oss bort, inn i historien, til et annet sted. Vi hadde så fine samtaler. Forventningsfull hørte du på det jeg fortalte om Gud. Jesus. Himmelen. Kveldsbønn hørte med. Det var kvalitetstid. To søstre i sammen. 

Så kom dagen da jeg skulle forlate redet. Du stod ved porten med tårevåte kinn. To bankende hjerter gråt. 

En dag oppdaget mamma at du hadde en kul på den ene hoften. Hun var forferdet over at du ikke hadde sagt i fra. Men det var nok ikke så forståelig for en 10-åring å tolke kroppens signaler. Det ble legebesøk, undersøkelser og til slutt dommen: "du har kreft". Da beskjeden nådde meg, var jeg på butikken. På en annen kant av landet. Det var som jeg plutselig kjente en svær stein i magen. Og i hjertet. Det sank inni meg. 

 

Du ble innlagt. På barneavdelingen på Haukeland. Det ble satt i gang tøffe cellegiftbehandlinger og operasjoner. Det var en ny situasjon for deg, og du rev ut alle ledninger fra kroppen.  Jeg besøkte deg. Mamma var der også. Vi fikk være sammen. Du var oppegående, og du spilte tv-spill. Fortsatt hadde du det lange gyldne håret. 

Etter endt behandling kom den gledelige nyheten: "du er frisk!" Du halter på grunn av kirurgisk fjerning av svulsen, der også deler av en muskel måtte fjernes. Håret ditt er borte, og du har en parykk med slett rødt hår. Anderledes, men du er søsteren min.  

Vi lever livene våre. Jeg er opptatt av studier og venner. Etter en vond omvei, kan du nå fortsette på livets vei. Helt ferdig med de hvitkledde er du ikke, du må følges opp med jevnlige kontroller. 

Steinene i magen og hjertet mitt, er forsvunnet. Jeg reflekterer ikke like mye over dem iallefall. 

Så ringer telefonen min. Min stefar formidler den kullsvarte beskjeden:" Kreft med spredning. Denne gangen til lungene. Lite håp om helbredelse. I beste fall et halvt år." 

Steinene er tilbake med full kraft. Det raser rundt meg.

Jeg besøker deg igjen. Denne gangen på Førde sykehus. Løvet spretter på trærne. Sola sender sine varme stråler. Smilende mennesker har forventninger til ferietid og langsommere dager. Livet er kontrastfylt.

Det blir nye runder med undersøkelser og vurderinger av en aggressiv krefttype. Midt oppe i det vonde uvirkelige, blir det arrangert en helikoptertur for deg. Mamma og deg får reise med helikopter fra Førde til Eikefjord. Der skolen din er. De glitrende øynene fra sengekanten er tilbake. Mange nysgjerrige unger kommer springende. Dine beste venner kommer deg i møte. Det blir siste gangen du treffer dine klassekamerater. Det blir siste gangen du er i Eikefjord. 

Du ligger nå. Sover mye. Det gyldne håret ditt er borte. Nå har håret ditt blitt kort og mørkblondt. Du har mistet mange kilo. Du er sensitiv for berøring og tåler lite. En malt klovn på et stykke hvitt tøy henger over morfinpumpa. Et bilde med malte håndavtrykk som vinker farvel henger på den hvite sykehusveggen. Du har takket nei til å kjøpe et halvt år til av livet ditt. Du ser ikke hensikten med det. 11 år gammel. Stefar synger for deg. Sanger om et bedre liv og en guddommelig kjærlighet som venter på den andre siden. Mamma er hos deg med sin bunnløse sorg. Men holder seg oppe for deg. Vår andre søster er hos deg. Vår lillebror er hos deg. Vi favner om deg. Med en kjærlighet som gjør vondt dypt inn i sjela.

Legen din sier jeg bør være der. For min egen del. Som en del av sorgprosessen. Med en følelse av maktesløshet renner tårene stille nedover kinnene mine. Du puster. Jeg puster. Hjertet ditt banker. Hjertet mitt banker. De grønne øynene dine er lukket. De glitrer ikke mer. Mine er åpne og reflekterer mørkeblå utmattende sorg. Hvor mange pust har du igjen? Hvor mange hjerteslag? Kommer du til å åpne øynene igjen? Jeg snuser inn lukten av håret ditt. Den er søtlig og døende. Jeg stryker på deg. Svakt gir du uttrykk for smerter. 

Søte, flinke, omsorgsfulle sykepleiere ser ofte innom. Jeg kjenner et snev av irritasjon og frustrasjon; hvorfor kommer de så ofte? Jeg vil være alene med søsteren min den dyrebare tida som er igjen. 

18 år gammel sier jeg farvel, mens du fortsatt er hos oss. Jeg hører ikke på legen. Jeg makter ikke mer. Mamma er hos deg. Stefar er hos deg. Det var så langt jeg kunne følge deg på veien. 

Jeg er tilbake til skole, venner, eksamenstid og hverdagsliv. Jeg har en omsorgsfull lærer som ærlig og oppriktig spør hvordan det går med søsteren min. Det betyr mye for meg. Etterhvert kjenner jeg et snev av irritasjon og frustrasjon; når skal hun spørre om hvordan det går med meg?

Jeg ringer til deg og får pratet noen dyrebare ord med deg. " Jeg har fått kjæreste", kan jeg fortelle deg. Mamma sier at da våknet du opp og sperret opp øynene. Det betød mye for meg å fortelle deg det. 

11.juni. Hjertet ditt gir opp og din unge sjel forlater denne verden. Sorgen kommer for fullt selv om det er ventet. 

Det blir begravelse. Alle rundt meg gråter. Jeg gråter ikke, men har en bunnløs sorg inni meg. Jeg tror ikke jeg har flere tårer igjen. Eller jeg er redd jeg knekker sammen hvis jeg åpner opp. 

Hvorfor tar Gud de beste først? Det er meg en gåte hvorfor han fjerner godhet fra en verden som intenst trenger den. En ny tanke har slått ned i meg. Gud tar ikke de beste først. Alle er dyrebare for ham. Men det er en måte å gjøre det på, slik at vi velger den rette veien. For vi har noe uendelig dyrebart som venter. På den andre siden. 

Linn Cathrin. Du er sammen med pappaen din nå. Og Gud. Og Jesus. Og engelen din. Det som jeg fortalte deg om på sengekanten. Til deg med engleansikt, gyldent hår og grønne, glitrende øyne. Til deg som var for dyrebar for denne verden. 

Søstre er ikke noen som kommer og går; søstre er med deg innenfra og ut, fra den dagen du ble født til den dagen du dør.

Fanny Hammont

"Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
riktig forstå. At også de mørke tråder så
vel som de lyse bånd. var helt nødvendig for
mønstret i Mesterens mektige hånd."

Linn Cathrin 

Ylva

.......og alle de tusen barn som ikke overvant kreften. 

Dere er med oss

I hjertene

I tankene

og vi gjør et forsøk på å beskrive denne dype kjærligheten og den svarte sorgen med ord.

Hei hå, nå er det snart jul igjen!

Det er visst snart jul igjen. Å, hildrande du, som tida går. Jeg sitter faktisk her og spiser pepperkaker også, selv om jeg er motstander av julekaker i butikkene før bladene har falt av trærne. Men jeg kan unnskylde meg med at det BARE er på grunn av et tips jeg fikk av en kollega. Du tar en pepperkake. Smører på et lag blåmuggost. Og drypper noen dråper honning på toppen. Kremt...en interessant opplevelse. 

Jeg kan ikke innrømme at jeg er så overbegeistra for jula. Dessverre. Når de røde dagene nærmer seg ( og jeg snakker ikke om mensen..),så kjenner jeg det begynner å bygge seg opp. Blodtrykket. Pulsen. CRP' en. Kolesterolet. Lever- og nyrefunksjonsverdiene. Obstipasjonen. Ødemene.

Jeg går på butikken: kakeboksene, julemarsipanen, julemelka, julesmøret, juleleverposteien, julesilda, juleribba, julesprøstektløk, julekattematen, julezaloen og juledopapiret lyser i mot meg. De grønne nøkkelhullene har blitt glitrende røde. Trykker jeg på dem, hører jeg bjelleklang. 

Sitter jeg og slapper av med en avis, lyser det imot meg alle annonsene om julekonserter, julerevyer og julebord som tenkes kan. Trykker jeg på dem, hører jeg bjelleklang.

Jeg går til postkassestativet: alle postkassene har også fått symptomer på ødem. De buler ut både her og der. Julereklamen tyter ut av alle åpninger. Jeg tør nesten ikke åpne lokket på den sprengte postkassa. Trykker jeg på den, hører jeg bjelleklang.

Jeg går til jobb: juleturnus er høstens tema. Samle de røde dagene? Gjennomsnittsberegning? Jobbe hver fjerde julaften? Fagforeningene og byråkratiet har mye å snakke om. En av toppene vil helst ta helg fra hele opplegget. Det kan fort bli bjelleklang.

Det gjelder å bake til jul. Syv slag skal det være visst. Med julemel, julemelk, julesukker, julemargarin, julebakepulver, juleegg. Jo mer sukker og jo mer fett, jo bedre. Jeg bakte forholdsvis mye før. Jeg friterte smultringer til brannalarmen gikk. Antall smultringer kom opp i 200 stk. Etterhvert som hestehovene og bjørkeløvet spratt, satte jeg mer og mer pris på det som var i midten av smultringene. For det slapp jeg å spise. " En smultring, en smultring, det er et hull med mat omkring..."

Marsipan har jeg laget mye av. Kilovis. Med rød og grønn konditorfarge. Skåldet mandler og malte noe helt vannvittig på mandelkverna. Ble jo bedre til å male enn katten. Trillet noe vannvittig på kuler. Måtte begynne å engasjere naboene. Marsipankulene ble behørig pakket inn i fint julepapir og sendt avgårde til øst og vest, nord og sør. Hjemmelagede julegaver skal være vannvittig bra. Trykker man på dem, hører man garantert bjelleklang.

Mat generelt er viktig i jula. Det skal spises noe hinsides. Det er en skam å kjenne på en aldri så liten sultfølelse. Det gjelder å hive innpå med julesild, smultringer og julemarsipankuler. Blir man ikke skikkelig stapmett i alle disse familieselskapene, er det viktig å ha en kakeboks med ymse oppi på innerlomma. Denne mettheltsfølelsen er det viktig varer helt til neste år. 

Julegaver. Det skal kjøpes noe hinsides. Kredittkortene ryker det av. Den som aldri tidligere har vært plaget med svimmelhet, blir det garantert nå. Det skal være fløyelsmyke, middelsmyke, mykharde, middelsharde, steinharde gaver. En julaften fikk jeg 12 julegaver av min kjære svigermor. Det var givende. Utrolig hvor mye gavepapir som finnes. Vi smiler, bukker, neier og er lykkelige. I romjula er det et rush til butikkene av mette, slitne og skuffede mennesker. Det skal byttes noe helt vannvittig. 

Hjemmelagede julegaver er bedre for samvittigheten. For dem som kan sånt. For oss andre, som får kvelningsfornemmelser i butikker med hobbyutstyr og strikketøy, gjelder det å trille noe vannvittig på marsipankuler. 

Adventskalendere. Har man tre barn, pakker man inn 72 adventsgaver. Har man for eksempel fem barn, pakker man bare inn 120 gaver. Aktivitetskalender er bedre for samvittigheten. For dem som kan sånt. For oss andre, som jobber turnus og har et alminnelig travelt liv, tror jeg det er bedre å trille noe vannvittig på marsipankuler. For å holde kvelningsfornemmelsene unna. 

Julekort og julebrev. Et hvert fornuftig menneske sender julekort og julebrev akkurat som i gode, gamle dager. Alle suksesshistoriene fra året som er gått, nedtegnes med en fancy skrifttype i Word. Med noen utsøkte bilder til. Julehilsningene sendes i øst og vest, nord og sør. Til slutt vet man ikke helt hvem man sender til og om de i det hele tatt lever, men pytt sann. Men de liker sikkert marsipankuler.

Julegudstenester. De fleste liker tradisjoner. Det kan være så fullt i kirka at man virkelig får kvelningsfornemmelser. Om man ikke har hatt det før. Trenger folk å lette på samvittigheten? Trenger vi å be om både? For brannalarmen som gikk. For kiloene man gikk opp. For aktivitetskalenderen som aldri ble virkelighet. For all tapen man har brukt. For alt smøret man har smeltet. For alle kredittkortene som ble svartsvidde. For alle frimerkene man har brukt. For alle pepperkakene man har spist. For alle telysene man har tent. Bjelleklangen har gått over til salmesang. Vi håper det hjelper.

God jul.