Hva skal vi si om svigermødre...??

Svigermødre! Hva skal man si om dem?? Det finnes en rekke ordtak som jeg synes er aktuelle når det gjelder svigermødre, bare jeg omskrives dem litt.. For eksempel: "Brent svigerdatter skyr ilden. Svigermødre er ikke alltid grønnere på den andre siden. Ikke selg skinnet før svigermor er skutt. Man skal ikke skue svigermor på hårene. Svigermor er sin egen lykkes smed. Svigermor vet best hvor skoen trykker, selv om hun ikke har den på. Også små svigermødre har ører. Jo flere svigermødre, jo mere søl. Å tale er gull, å tie er forferdelig. Smi mens svigermor er varm. Kjøpe svigermor i sekken. Det er ingen vits å gråte over spilt svigermor. Som å la svigermor passe havresekken. Når svigermor er borte danser svigerdatteren på bordet. Ikke gå over bekken etter svigermor. Ser ikke skogen for bare svigermødre..."

Jeg har ei svigermor. Det har jeg hatt endel år nå. Til neste år kan vi feire 10-årsjubileum! Jeg har overhodet ikke til hensikt å henge ut svigermoren min på noen måte, jeg hadde bare lyst til å reflektere over svigermor/ svigermødre generelt. De har nok dessverre fått et urettmessig dårlig rykte på seg. Jeg skal ikke gjøre vondt verre i så måte, men et skråblikk på svigermødre kan vel krydre hverdagen litt! Jeg har et godt forhold til svigermor, hverdagen hadde vært kaotisk uten hennes nærvær. Hun tenker på alle rundt seg. HVA hun tenker om de forskjellige, skal jeg ikke uttale meg om. Men nåde den som ikke har rydda bort juletreet fra terrassen i mars måned. Og som fortsatt har uåpna konfektesker fra julaften- 86.

Min svigermor er svært flink til å tenke på ernæringsstatusen til venner, familie, naboer, ja, egentlig hele kommunen. Hun kommer med brett på brett med egg, gjerne klinkeegg. Det er det rimeligste alternativet. Da kan vi virkelig fråtse i egg. Jeg har et lunt minne fra studietida mi i Oslo. Jeg var på besøk hos svigermor som hadde en eggerørende omsorg for den fattige studenten som jeg var. Hun fant fram fra sitt eggkammer en liten babyblå eggekoffert med plass til 6 egg. Jeg sjekker inn med eggehåndbagasjen på flyet. Kjenner på en moderlig omsorg for disse forsvarløse eggene. Vel fremme på hybelen skal jeg til å legge eggekofferten inn i kjøleskapet...KRÆJ!!KABOM!! "Lille trille lå i koffert, lille trille ramlet ned"... Med et brak. Det var den gang da. 

Tilbake til nåtiden. Jeg står og rører omelett for harde livet av alle disse eggene. Etter å ha spist omelett i månedsvis setter jeg meg ned i godstolen med et lettelsens sukk. Endelig slutt på eggene. Hele familien er gule i trynet. Naboene tror vi har fått gulsott. Vi tør ikke måle kolesterolet, for det hadde sikkert sprengt kolesterolapparatet i filler. Så ringer det på døra. " EGG!! Her kommer jeg med 27 brett klinkeegg!!"

For ikke å snakke om tomater. Vi bor jo i en tomat-kommune. Nåde den som ikke spiser tomater. Den kan risikere å havne i tomatsausmaskinen. Her må vi værsågod glefse i oss tomater. Vi har ikke fått svelget ned, før det ringer på døra igjen. Du skulle sett veggene i stua. Dekorert med tomatsaft og steiner. Et riktig kunstverk.

Så er det disse evinnelige bærene. Hun gir seg aldri. Hvert år SKAL hun til fjells. Reiser mange turer. Svigerfar er bær-enkemann.  Hun gir seg ikke før fjellet er tomt. Blåbær, tyttebær og selvfølgelig moltene. Så kommer hun hjem med fangsten og deler gladelig ut. Vi tygger for harde livet. Så sitter vi der da med kjeften full av egg, tomater, blåbær, tyttebær og molter. Men fortsatt maser hun på sønnen sin om at han må slanke seg. Hun gir seg aldri. 

Svigermor er en shoppingglad dame. Om hun kjøper julegavene i desember eller januar, spiller ingen rolle. Som regel er hun ferdig med alle julegavene før julemarsipanen har kommet i butikkhyllene. Men hun kjøper ikke bare julegaver. Det er palmesøndagsgaver, skjærtorsdagsgaver, Kristi himmelfartsdager, 2.pinsedagssgaver, farsdagsgaver, morsdagsgaver, valentinsgaver, kinesisk nyttårsgaver. Det er nok like før butikkene sender bekymringsmelding til fabrikkene i Kina som produserer klærne. De må rett og slette øke produksjonen betraktelig. Miljøbevegelsene, særlig Bellona river seg i håret. Frederic Hauge har jo mye å rive i også, og det er det sikkert gode grunner for. Hele jordkloden går jo adundas. Snart sitter vi og ror i hver vår båt. Altså, isbreene smelter i rekordfart på grunn av den økte klesproduksjonen i Kina. Det blir katastrofalt, isbjørnene finner ikke mat. De får svømme hit. Her kan de få en lun kjempeomelett på en dobbeltseng av assorterte bær med et voldsomt hint av tomatsaus. 

What does the svigermor say?

"Eggeggeggeggeggeggeggeggeggeggeggeggeggegg!"

What does the svigermor say?

"Tomattomattomattomattomattomattomattomattomat!"

What does the svigermor say?

"Bærbærbærbærbærbærbærbærbærbæbærbærbær!"

What does the svigermor say?

"Handlehandlehandlehandlehandlehandlehandlehandle!"

What does the svigermor say?

"Handlemerhandlemerhandlemerhandlemerhandlemer!"

Hvor er jeg fra sånn egentlig...?!

"Men hvor kommer du EGENTLIG i fra...?? Du snakker litt rart:) hehe..." Jeg traff ei på butikken i dag. Det er ikke FØRSTE gangen jeg har fått det spørsmålet. Det er mange som har klødd seg i hodet opp igjennom på grunn av det. De som ikke spør, forstår vel ikke hva jeg sier i det hele tatt. Så da er det vel på sin plass å forklare, ned til minste detalj, hvor jeg er fra. Men av hensyn til redsel for identitetstyveri ( selv om jeg tviler på om det frister å overta mitt stortsettkonstanttrøttdobbeltarbeidendestuderendesmåbarnsmorliv), så kommer jeg til å omskrive og omformulere. Gå rundt alle de grøtene som finnes. Si noe, men mene noe annet. Snakke mellom linjene. Altså, jeg er født på et sykehus. Jeg husker ikke det selv, men det er sikkert en mening med det. Det står iallefall i papirene mine at jeg er født på et sykehus. Det var den gangen mødrene ble kjørt i ambulanse og faren holdt seg hjemme. Nå er det fedrene selv som kjører privat ambulanse med egenkomponert sirene ( den sterkt riepregede kona). Barndommen min hadde jeg på et sted innerst i en fjord, mellom et par fjell. Det kan jo egentlig være hvor som helst i dette landet, unntatt på Jæren. Ei venninne lurte en gang på om det var isbjørner der. Det har jeg dessverre ikke møtt. Sikkert like bra, så glad jeg er i dyr. Men om det har vært isbjørner der noen gang, det kan jeg ikke uttale meg om. Det kan ha vært dinosaurer der også for alt jeg vet. Iallefall, der knaska jeg tørrfisk til lørdagsgodt. Var en kløpper på ski og sparkstøtting. Det var sommer da snøen smeltet bort fra veiene og løvetennene spratt opp av jorda. Badetemperatur var et fremmedord. Favorittmiddagen var nykokt torsk, lever og rogn. Men på grunn av familiære omstendigheter, ble det flytting. Vi som ikke hadde stemmerett måtte henge med på flyttelasset. Det var hardt. Savnet etter tørrfisken ble usedvanlig stort. Da flyttet vi altså til et nytt sted, innerst i en fjord, mellom et par fjell. Som sagt, så kan jo det være hvor som helst i dette landet, unntatt på Jæren. Det som jeg merket meg på dette nye stedet, var fraværet av sommer og vinter. Altså, det var bare høst og vår. Hele året. Og regn. Øsende, pøsende, dryppende regn. Nei, jeg flytta ikke til Bergen. Skiene og sparkstøttingen var det bare å kassere. Her var det oljehyre, gummistøvler, paraply og god plass til å tørke klær som gjald. Fokuset gikk fra tørrfisk til tørre klær. Jeg er fortsatt nysgjerrig på hvem som egentlig var naboene våre. Hvem som var lærerne mine. Hvem som var klassekameratene mine. Hvem som var vennene mine. Vi var jo alle så godt innpakka i oljehyre. Jaja, det får bli et uløst gåte. Da jeg hadde fått tørka klærne mine, flytta jeg ut. På folkehøgskole. Nærmere tørrfiskens land. Traff mange merkelige folk som også traff merkelige meg. Vi hadde forskjellige slags udekkede behov. Noen fysiske, noen psykiske, noen sosiale og noen åndelige behov. De fleste hadde behov for å dekke alle disse. Min eks-kjæreste hadde behov for å sprenge et do med kinaputter. Han dekket ikke helt mine behov. En annen eks- kjæreste var ekspert til å dekke ALLE behov. Det var fint så lenge det varte, men den kjemien, den kjemien...da året var omme, ble det et tårevått farvel. Hadde trengt både oljehyre og støvler. 

"Every step I take, every move I make

Every single day, every time I pray

I'll be missing you

Thinkin of the days, when you went away

What a life to take, what a bond to break

I'll be missing you..."

Ikke rart vi skrek med denne sangen på høyttaleranlegget. Så bar det hjem igjen til det våte stedet innerst i fjorden. Jeg rydda etter campinggjester på en campingplass, sykla som en gal og skrev masse brev til en av disse kjærestene. Vi lovet hverandre gull og grønne skoger. Da sommeren var omme, samla jeg sammen bitene av meg selv og reiste med nye udekkede behov til et nytt sted innerst i en fjord....nei, det var visst feil. Glem fjorder, fjell og isolerte naboer. Men tenk vind. Masse vind. Utrolig mye vind. Ubeskrivelig mye vind. Vind i stor skala. Og regn. Som ikke faller loddrett, men vannrett. Det krever sin kvinne. Tre nye år. Jeg kommer med udekka behov til en videregående skole. Treffer merkelig folk som treffer merkelige meg. Det studeres. Og det ikke studeres. Etterhvert får jeg dekka mine behov til fulle, og det blir tre fantastiske år. Treffer blant annet min mann der. På skitur faktisk. Oppå fjellet en plass. Kjeften hans står fortsatt ikke stille. Mer eller mindre klokere, etter endt skolegang flytter jeg igjen. Til urbane strøk. Merkelige folk treffer merkelige meg. Nå er det JEG som skal dekke andre sine behov. Nå er det sykepleier jeg skal bli. Koste hva det koste ville. Jeg gir meg- ALDRI. Det blir blod, svette, tårer, urin, avføring, slim, oppkast. Helt til jeg en dag står med ei rose i hånda og ei nål i ei eske. Vinden stryker meg i ansiktet "Jeg greide det". Etterhvert dukket det frem et behov om å flytte fra urbane strøk til mindre urbane strøk. Hadde et par gode år, men ingen familie. Nå bor jeg på ei øy. Her er det iallefall tre årstider. Jeg hadde forhåpninger om å suse avgårde på sparkstøttingen over knitrende snø, men det ser svart ut. Både fordi det bare er tre årstider, og fordi mannen min rygga inn i garasjen med sparkstøttingen på biltaket. Han glemte den nykjøpte julegaven på taket. Men det er en annen historie. Hvis du lurer på hvilken øy det er snakk om, kan du jo spørre naboen. Eller ringe til svigermoren din. Svigermødre pleier å ha greie på mye. Innimellom denne flyttinga, har jeg også stiftet bekjentskap med rusmisbrukere på to rehabiliteringssentre. På det ene stedet var det altså bare to årstider, mye regn og isolerte naboer, på det andre stedet var det faktisk så mye som fire årstider! Iallefall, hvor er jeg fra..?! Litt her og litt der. Det jeg vet er at " Home is where your heart is"... 

Angående kommentarer: trykk på " ingen kommentarer", da kommer det opp et kommentarfelt. Trykk på boksen " kommenter som" og velg for eks. " navn/ nettadresse" , skriv så inn navnet ditt, kommenter og publiser :) prøv deg frem, bare skriv " test", så ser vi hvordan det går.

Fysiske utfoldelser, deriblant Zumba og spiselige utfoldelser,deriblant høgkarbo.

Har vært å rista løs på alt som det går an å riste på, både det mettede, enumettede og flerumettede fettet. Har nemlig vært på Zumba. Utrolig hvor gøy det er å slenge armer, bein, pupper og diverse andre løse deler hit og dit. Den firedobbelte haka fungerer som et trekkspill, bare uten musikk. Til og med øyelokksfettet svinger seg galant til de latinske rytmene. Jeg trenger iallefall ikke å måle fettprosenten, er jeg heldig, kan det jo hende den er oppi 100 %!! Jeg kan ikke love at alle med en BMI på mellom 17-40, ikke vil bli fornærmet over det jeg skriver. Hvis du i tillegg vet hva midjemålet og overarmsmålet ditt er og drikker flytende protein, ja, da får du heller lese på en alminnelig fitness-blogg. Dette er iallefall en meget alternativ fitness-blogg. Hvis du derimot ikke vet hva BMI' en din er eller hva BMI i det hele tatt betyr og har et sunt/usunt ( alt etter som) forhold til kroppen din, ja, så les med forhåpentligvis god fornøyelse. Jeg skriver stort sett med utgangspunkt i meg selv, for det er den personen jeg kjenner best. Jeg står for det jeg skriver ( selv om jeg sitter akkurat nå). Ja, Zumba er altså det store i mitt liv for tiden. Jeg kjører Zumbabil to ganger i uka hvis det passer inn i familie/ jobb-kabalen. Rasker med meg noen kollegaer og naboer. Jeg får bidra med mitt til å holde sykefraværet på jobb nede og opprette en god folkehelse i kommunen. Det er også tilbud om Zumba på et par andre øyer i kommunen. Jeg overveier behovet for en Zumbabåt etterhvert. Synes jeg husker det stod i lokalavisen at det skulle komme asylsøkere til kommunen. Da kan jeg jo bidra med integrering til latinske rytmer. Hvis jeg anskaffer meg en fargerik lyslenke, høyttalere utenpå bilen med mongo-bongomusikk og ordne til muligheter til å sitte på taket, ja, så kan det jo bli noe gjenkjennelig for våre nye landsmenn. De utlendingene jeg pleier å ha med meg i bilen nå, ser ut til å trives med denne type integrering. Altså, Zumba er utelukkende positivt. Hvis jeg ikke får gått på Zumba en dag, kjenner jeg på en uforklarlig angst og depresjon. Livet blir meningsløst. Nå har jeg i årenes løp prøvd mye forskjellig hva angår fysiske utfoldelser. Jeg var vel i 18-årsalderen første gang jeg prøvde aerobic. Jeg husker at instruktøren lignet på en barbiedukke og at det så upraktisk ut å hoppe opp og ned med det lange hvite håret. En annen gang var det en mann med, en tjukk mann med store tatoveringer. Da vi gikk opp på steppen, gikk han ned. Og da vi gikk ned, gikk han opp. Da vi gikk til høyre, gikk han til venstre osv. Det var fasinerende å se på. Ellers har jeg trent danseaerobic, bokseaerobic, step/styrke, spinning, pilates, gravid-yoga, sirkeltrening, bodybalance, afro-aerobic og egentrening på treningsapparater. Så har jeg alltid likt å sykle avgårde i full fart med vind i ansiktet og musikk i ørene. Men har jeg minsket på det mettede, enumettede og flerumettede fettet av all disse svette aktivitetene? Både óg. Jeg klarte det best før mitt eget bryllup. Da klarte jeg til og med å spare neglene også. En bragd bare det! Da gikk jeg. Gikk og gikk. Bodde midt i Oslo sentrum og hadde ikke så stort behov for offentlig transport. Så var det så mye fint å oppleve underveis. Oppdaget stadig nye veier, hus, innvandrerbutikker og folk. Trente på treningssenteret i tillegg. Men spiste smågodt og ofte pizza på Peppe's. Men å gifte meg og få tre unger på rappen gjorde utslaget. Fettcellene formerte seg i rekordfart og de ser ut til å ha evig liv. Jada " mer å ta i, mer å være glad i" og "bein er for hunder, kjøtt er for menn". Ja, jeg kan disse ordtakene, men de begynner å bli oppbrukt. Kanskje det også har noe å si at jeg giftet meg med en matglad mann?! Jeg har foreslått for søsteren min at hun og jeg kan bytte ektemenn for ett år. På et tidspunkt veide søsteren min og mannen hennes like mye som min mann tilsammen. Ja, de er slanke! Men de har ikke så stor leilighet heller. Utrolig at søsteren min og jeg er så forskjellige. Hun kan ha problemer med å finne små nok størrelser og jeg kan ha motsatt problem. Men jeg får ikke se så svart på det. Jeg slipper å bruke ullundertøy om vinteren på grunn av naturlig polstring. Det er ikke noe problem for meg å sitte på en hard stol, for jeg har alltid med meg "pute". Det gjør ikke noe om jeg faller, da bare triller jeg avgårde. I tilfelle krig, trenger jeg ikke noe matlager, det bare har jeg med meg på kroppen. Jeg synes ikke kostholdet mitt er så hakkende gale heller! Jeg spiser om ikke så sunt, så variert, om ikke jevnt, så trutt. Tidligere prøvde jeg meg på et livvstilskurs i kommunen. Det var visst viktig å ha veska full av kokte egg i tilfelle man skulle falle i synd på butikken. Da var det bare å glefse i seg et egg eller tre. Men jeg gikk lei og ble gravid istedenfor. Jeg har forstått at det er nøkkelhullprodukter som gjelder. Alt det andre gir bare dårlig samvittighet. Så er det lavkarbo som er aktuelt og ikke høgkarbo. Men jeg er avhengig av mine to brødskiver til frokost, hvis jeg ikke får det, ja, da blir livet meningsløst. På jobb spiser jeg mine tørre knekkebrød med laksepålegg. Til middag spiser jeg opp all den dårlige samvittigheten, det vil si potetene, risen, pastaen. Høgkarboen lyser opp i stua. På sykehjemmet hvor jeg jobber serveres det fisk mandag, onsdag og fredag. Det blir servert her hjemme også på de samme dagene. På fredagen bare i teorien. På fredag begynner jo helga og den varer jo til tirsdag. Det vil si at fisk på mandag er også bare i teorien. På onsdag er det jo lille- lørdag...så da....kremt. Når det er helg, må jeg jo ha chips. Jeg tror det hjelper at potetene er mindre. De blir liksom mindre høgkarbo. Jeg måtte nok tatt kontakt med presten for å få en syndsforlatelse tirsdagen etter helga, hvis jeg skulle kost meg med hele poteter i chipsposen. Så er det Sjokoladen da. Jeg så et Puls-program en gang og det har brent seg fast i minnet det som ble sagt om sjokoladen. Jeg ble både glad og lei meg.Jeg kan spise 9 gram mørk sjokolade om dagen. Jeg ble glad fordi jeg kunne spise sjokolade hver dag og lei meg fordi det bare var 9 gram det var snakk om. Men dessverre, jeg har aldri veid sjokoladen og kommer aldri til å gjøre det heller. Jeg vet at en sjokoladeplate er på 200 gram. 200 gram smaker veeeeldig godt. Dårlig samvittighet kommer i mange smaker, farger og fasonger. Håper den dårlige samvittigheten blir nøkkelhullsmerket snart.

Prestefruen

Hvordan ser du for deg en prestefrue? Hvordan ser prestefruen ut? Hva er hun opptatt av i det daglige? Hvordan ser det ut hjemme hos prestefruen? Hvilke egenskaper har hun? Hvilke hobbyer og interesser? 

Jeg har en mann som studerer teologi. Nå er han mer på slutten enn på begynnelsen. Når det gjelder studiet. Han har som mål å bli prest. Det er greit nok; han er en voksen mann med stemmerett. Men hva gjør det med meg? Prester pleier jo som regel å være gift med prestefruer. Har ikke hørt at de kan være gift med andre enn prestefruer...?? Mannen min hadde et valg. Jeg hadde ikke et valg. Jeg er en prest som er gift med fruen...nei, omvendt. I nærmeste fremtid. Men jeg hadde aldri i mine våteste, villeste fantasier forstilt meg et liv som......PRESTEFRUE....???? Ja, jeg tror på Gud og Jesus. Jeg pleier som regel å ha tro på folk, men jeg virkelig MANGLER prestefrue- genet.

Punkt 1: jeg er absolutt ikke noe A- menneske. Det er viden kjent over det ganske land. Jeg er på stadiet B/C.  Hvordan i fuglane skal jeg klare å komme meg opp på gudstjenesten..?? Og dere som kjenner meg godt, vet at alle forsøk på smil før klokka har passert 12, blir noen merkelige grimaselignende ansiktsuttrykk. Jeg synger iallefall ikke salmer på den ugudelige tida av døgnet (for meg iallefall). 

Punkt 2: jeg har altfor lite fordommer. Jeg trives stort sett med alle slags folk i alle slags lag av samfunnet. Deler av min barndom hadde jeg på rehabiliteringsinstitusjoner for tidligere rusmisbrukere og alkoholikere og jeg kom på godfot med flere av dem. Altså, familien min jobbet der. På grunn av å levd i en nomade- familie, har jeg jo møtt forskjellige slags folk opp igjennom. Jeg bodde også noen år i hovedstaden og møtte på berykta homofile, transvestitter, transeksuelle, tiggere, afrikanere, iranere, psykisk syke, rusmisbrukere, prostituerte og Oslofolk. Noen ble gode venner av meg. 

Punkt 3: jeg er ikke så glad i kaffeselskaper. Ja, jeg liker kaffe og ja, jeg kan spise litt kake ( helst sjokoladekake, suksessterte eller marsipankake). Men jeg mangler nok også kaffeselskaps-genet. Jeg vil mye heller bake 10 brød, danse zumba i 3 timer eller sykle i 4. Gå opp på Galdhøpiggen og ned igjen. Ta meg en sykkeltur på dresinbanen i Valdres. Reise til Japan og spise så mye Sushi jeg bare orker. Reise til Danmark og gå på stranda. Reise til Tyskland og spise pølser. Generelt liker jeg veldig godt å reise. Bare jeg slipper disse kaffeselskapene. 

Punkt 4: jeg har ikke kaffeasjetter med hull langs kanten. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg fikk fortalt hvordan det hadde vært å være på kaffebesøk hos prestefruen et sted i dette landet. Jo, det hadde seg sånn, det var så upraktisk å spise syltetøy med teskje av disse asjettene med hull langs kanten. For da rant jo syltetøyet ned i hullene og ned på duken. Det var jo aldeeeeeeles....idiotisk. Slike hullete asjetter har jeg altså ikke. Men det skal jeg antagelig være glad for. Så slipper folk å irritere de små hodene sine med det. For det finnes jo ikke noe annet å bekymre seg over her i verden. Å, neeeeeida. Det er bare noen millioner som dør i krigshandlinger og sultkatastofer. Håper bare de ikke har asjetter med hull i langs kanten. Som dronningen Marie Antoinette sa så klokt: " hvis de fattige ikke har råd til å spise brød, så la dem spise kaker."

 Punkt 5: jeg er ikke direkte avholdskvinne. Jeg liker å ta meg et glass eller tre av det sterke hvis det byr seg en anledning ( og da da er det ikke solbærte jeg snakker om). Hikk..

Punkt 6: røykt har jeg også gjort. Passiv røyker har jeg vært hele oppveksten. Husker at pappa prøvde å slutte. Da hev han tobakken inn i ovnen. Men så kom det fotballkamp på fjernsynet og da måtte lille meg gå til en kiosk og kjøpe ny tobakk. Dette var på 80- tallet og ikke 18- årsgense ved kjøp av røyk. Det var tider det. I studietida i Oslo tok vi frem vannpipa da vi skulle kose oss. Da røykte vi frukttobakk for full guffe til røyken stod ut ørene på oss. Det var tider det.

Punkt 7: jeg har ikke alltid vært snill pike. Kanskje jeg er et får i ulveklær..? Nei, omvendt. Men det skal jeg ikke gå inn på. Det finnes grenser.

Punkt 8: huset er ikke skinnende rent og ryddig. Bare et fåtall med dager i måneden iallefall. Første gang jeg hilste på den nye presten var jeg totalt uforberedt. Mannen min tenkte i sitt enkle sinn at presten kunne få en omvisning i huset. I et bomba hus. Jeg lå på sofaen og halvveis sov da han kom. Håret stod nok rett til værs da vi håndhilste. "Har du vært på nattevakt?" lød spørsmålet. Søren, hvorfor hadde jeg ikke vært på nattevakt!! Skulle ønske jeg kunne svare bekreftende på det! Da hadde jeg iallefall en unnskyldning. For det er jo bare når man har vært på nattevakt av man blir trøtt og sliten. 

Jeg kunne sikkert ramset opp flere punkt. Men det jeg trenger er en stunt- prestekone. Som kan steppe inn ved gudstjenester, kaffeselskap og offentlige....et eller annet. Ta kontakt, så tar vi et intervju. Jada, du skal få kaffe. og en kanelbolle hvis jeg har. Men ikke på en hullete asjett.

Å møte veggen

Det er fredag og helg og jeg sitter med beina høyt hevet som om jeg skulle være gravid i 9.måned. Varm kaffe i koppen og en pose full av sukker på en armlengdes avstand ( det vil altså si syndige, mørkebrune og deilige sjokoladebiter..) Jeg er like takknemlig for hver dag jeg slipper å begynne på medisiner mot magesår. På grunn av all kaffedrikkingen altså. På dager som denne, fredag og helg, blir det gjerne noen liter....det betyr; jeg er utslitt. Dautrøtt. Fullstendig gåen. Dasjen. Det går i baddel. Er biringe og biråden. Fesen. Dualigt óg. Føler meg rett og slett som en ånnass. Men vanari. Om det er klokt av meg i det hele tatt å blogge nå, etter åndsverksloven, det kan jeg ikke uttale meg om. Men når du ser jeg begynner å stokke om på ordene, så foreslår jeg at du heller avslutter lesinga av dette innlegget og heller ser på en god film. Hva en god film er for deg da. Men det håper jeg inderlig at du vet selv. Utfallet av dette innlegget kan jo bli noe inkjevetta. 

Men det jeg har tenkt litt på i kveld, er om alle mine aktiviteter kan føre til at jeg møter veggen? Det har jo vært ei travel uke; riktignok var jeg syk noen dager, da levde jeg i en snottete boble og snubla rundt i nattkjolen og katten hele dagen. Hadde på meg brillene istedenfor kontaktlinsene, for halve døgnet gikk jo bort i soving, og de som har prøvd å sove med kontaktlinser på, vet at det kan være en smule ubehagelig. Inntørka plast på øynene er ikke å foretrekke. 

Altså; jeg svimla rundt her i huset ( venner meg aldri til bruk av briller...). Men hva var nå egentlig poenget...ja, jeg advarer deg...dette kan bli noe inkjevetta. Altså, bortsett fra at jeg ble slått ut av en virusinfeksjon i noen dager, så er det travelt. Synes jeg. På det jevne. Jeg må prestere. I forhold til jobb, i forhold til arbeidskollegaer, i forhold til arbeidsgiver, i forhold til ungene, i forhold til mannen, i forhold til studiene, studerer altså BÅDE eldreomsorg og demensomsorg. Nært forbundet, men likevel to separate studier. 

Så er det alt som skal gjøres i huset og siden jeg ikke er hjemmeværende husmor, har jeg ikke mulighet til å følge opp. Er som regel alltid på etterskudd. De skulle bare visst...de som kommer på besøk...hvordan det egentlig ser ut til vanlig!! Hysj.....du trenger ikke snakke høyt om det. Men det er virkelig en...kulturell.. eller åndelig opplevelse å støvsuge under bordet når det har gått noen dager. Kan ikke beskrives, bare oppleves. Og de lydene! Av smulene! I støvsugerslangen..men man blir jo litt oppgitt når det kort tid etter man har støvsuget, nesten blir like skittent igjen, før man har fått fullført ordet : "støvsuger.." 

Jeg liker å ha det rent og ryddig. Hvem gjør ikke det? Det klarte jeg også å oppnå ganske bra da jeg ikke hadde sånne små mennesker i hus! Ja, jeg vet det finnes vaskehjelper som snakker gebrokkent norsk. Men punkt 1: det er egentlig ikke vaskinga som tar mest tid, men det er ryddinga. Og det er det ikke måte på. Punkt 2: jeg har ingen stormende følelser når det gjelder å få en fremmed person som snakker gebrokkent norsk til å rote eller rydde i mine personlige ting...særlig når jeg ikke selv helt har oversikt over hvor alt befinner seg.. Punkt 3: økonomi spiller en rolle og Punkt 4: husarbeid ser jeg på som hverdagsmosjon og det skal man ikke kimse av! 

Men poenget mitt var...alt dette som jeg holder på med. Alle møter man bør få med seg, alle sosiale lag og festligheter der man skal spise, prate og vise tennene, så skal jeg ha en eksamen før jul, så skal jeg handle julegaver og bursdagsgaver året rundt, så skal jeg sykle og danse Zumba, så skal jeg følge med på nyheter ( det har det dessverre blitt lite av, lurer på om vi har fått ny statsminister..?), så skal jeg opprettholde kontakten med familie og venner i dette langstrakte landet ( takk Gud for FB), så skulle jeg gjort endel i hagen ( og jeg har overhodet ikke grønne fingre..), så skulle jeg fullført maleprosjektet mitt ( maler barnemøbler), så har jeg revolusjonerende planer for lekehytta, så skal jeg holde meg faglig oppdatert ( prøver på det via studiene iallefall), og når skal jeg begynne på musikkskolen og få fullført pianoopplæringen? (Jeg kan ikke noter skikkelig, må bare spille for fri hånd, så hadde det vært kjekt å kunne spille i forsamlinger ved behov), og når skal jeg få forsette med franskopplæringen? ( tok et fransk-kurs i Oslo engang; J'ai appelé Lena. J'ai trop à faire). Elsker det språket. Det er så sensuelt!!

 Nå har du vel mange bekymringsrynker i pannen og eventuelt andre steder det kan være aktuelt å ha bekymringsrynker. Du tenker kanskje at jeg er i høyrisikosonen for å møte veggen. Den berømmelige veggen. Men er det utelukkende negativt..? 

I huset hvor jeg bor er det ikke så stort boareal. Det er heller mange små rom. Så her er det mange muligheter for å møte veggen. Men det trenger ikke være så forferdelig..? Hvis jeg er trøtt og sliten, kan jeg sette meg ned og hvile ryggen mot en vegg. En gang i barndommen ble jeg så aldeles fryktelig solbrent, og da fungerte hjørnet på en vegg utmerket til å klø seg på ryggen på. Og når jeg tenker tilbake på farmor sin kjeller og den deilige kjellerlukta som satt i veggene der; det var en fantastisk lukt. Jeg kom nesten i en transe-lignende kjellerlukttilstand. Ble rusa på kjellerlukt. 

En annen ting er at det kan være mange flotte bilder og malerier på veggene. Bare ta deg en tur i for eksempel Nasjonalgalleriet i Oslo. Så er det alle disse flotte tapetene som har kommet på markedet nå. Nå skal jo for eksempel en vegg skille seg ut med en nydelig tapet. Så ofte kan man få et positivt møte med veggen. Så om jeg møter veggen, så trenger ikke det å være så hakkende gale. 

Prøv å se på veggen din med et nytt blikk. Kan hende du får en Aha-opplevelse.

Heisann og hopprenn....salan..den automatiske ordrettinga, altså. Jeg mener heihopp og rennsann! Aarrghh...jeg tror jeg bare sier hallo.
Hvordan begynner man en blogg, tro? Jeg har egentlig lite peiling på det. Jeg har forstått at det er en slags virtuell dagbok. Men jeg må innrømme at jeg har lest svært lite blogger selv. Det burde jeg nok ha gjort. Før jeg starta en selv. Kanskje jeg er på vei ut mot stupet...?At det kommer til å ende med et virtuelt selvmord??? Eehmm...det var vel å ta hardt i. Men jeg må advare dere lesere, jeg er ingen fisefin liten...høne. Eller hvordan jeg skal uttrykke det. Egentlig er jeg ikke liten i det hele tatt. Her må det vel passe å ta med noen kloke ord fra Ingrid Hagerup:

Liten? 

Jeg? 

Langt i fra. 

Jeg er akkurat stor nok. 

Fyller meg selv helt 

på langs og på tvers 

fra øverst til nederst. 

Er du større enn deg selv kansje? 

Altså, jeg er ingen høne ( hmm....når skal jeg lage hønsefrikassé? Det gjorde de jo i gamle dager. Men hvor får man tak i ei dau høne...?) Nei, altså...eller kanskje rettere sagt, jeg er ingen skrøpelig liten snelle. Det kan hende jeg kommer til å skrive om hva som helst. Særlig siden jeg også jobber i helsevesenet. Der er vi lite skvetne av oss. Så hvis DU er en fisefin, skvetten liten høne, evt. snelle, da vil jeg anbefale at du heller leser om noe uskyldig. Noe ufarlig. For eksempel hvordan du lager hønsefrikassé. Det skriver de sikkert om på disse rosa-bloggene ( hva nå det er for noe). 

De har HELT sikkert oppskrift på hønsefrikassé der. Ok, tror vi stopper der.

I dag har jeg vært på forelesning. Jeg studerer eldreomsorg ved siden av alt det andre jeg holder på med ( snart vet jeg ikke hva jeg holder på med..!)Definisjonen på det er et studie i omsorg for eldre. Retten og sletten. I dag fikk vi en grundig innføring i smerter, urininkontinens, obstipasjon, svimmelhet...det var like før jeg fikk symptomer på disse problemene selv. Det var selveste kommunelegen som opplyste oss om disse viktige tema. Det som fasinerte meg mest, det som gjorde et sterkt inntrykk, var hvordan han svingte kaffekoppen galant, nærmest grasiøst, med innholdet oppi,  fra side til side. Han tok den hvite koppen, gjemte den bak armen og fortsatte å snakke. Han drakk ikke kaffen, han holdt bare kaffen bak armen. Etterhvert forsvant lyden av ordene, jeg så bare munnen hans som beveget seg og innholdet i koppen som skvulpet hit og dit, opp og ned. Men han sølte ikke en dråpe. Ikke en DRÅPE! Det ble som en ballett! En kaffeballett! Jeg hadde ikke reagert om han hadde tatt seg noen piruetter med den hvite koppen med det brune skvulpende innholdet.. Han må ha lang trening i å holde en kaffekopp. Kanskje han gjennom mange år har utviklet en intuisjon, han føler på kroppen hvor mye han kan bevege på koppen uten at innholdet kommer over kanten. Etterhvert syntes jeg nesten synd på ham. Studiet i omsorgen for eldre fikk en ny betydning. Får han aldri smake rykende varm kaffe..? Har han gjennom mange år vært nødt til å leve på en lunken kaffeskvett..? Stakkars mann. Jeg fikk iallefall en kulturell opplevelse i dag. Nemlig kaffeballetten. På et høyt faglig nivå. Og hvis han flytter inn på sykehjemmet en dag, ja, da skal han få smake på varm kaffe. Kanskje for første gang i sitt liv..? Kanskje han trenger en hjelpende hånd? Da kan studiet i eldreomsorg komme vel til nytte.

Nå vet jeg hvorfor jeg har lagt på meg! Når jeg dusjer renner shampooen min nedover kroppen min, og på flasken står det: "for ekstra volum og fylde!" Så nå bytter jeg til zalo. Der står det: "fjerner fett som ellers er vanskelig å fjerne" ( kopiert av noen andre)

Forslag til spenning i hverdagen:

* kjøre med lite bensin i 120 km/t på motorveien i England på vei til flyplassen
* stole på at reservetanken holder
* innse at engelske mile ikke er det samme som norske km, men altså 1,6 km (vet det i teorien, men ikke i praksis...)
* sangen "mil etter mil" får en ny betydning..
* se en hel haug med skilt at vi er på vei til flyplassen, men føler at man kjører ...i det uendelige..
* følge med på GPS' ens harde fakta at estimert ankomst betyr det samme som "for sent"..
* å ikke få boardingpassene fra automaten
* å få beskjed fra "check in": "LØP!! Flyet venter ikke på dere!!
* å løpe som noen galninger
* MEN...

VI RAKK FLYET.

Midt på Oslo S spør mannen min bekymret:"hvor er Ingrid? Hvor er INGRID???"Jeg ser på ham. På bekymringsrynkene i pannen. Jeg er mildt sagt forbauset. Går det an?? Jeg må smile. Jeg må le.. Så ser jeg opp på ungen som sitter på skuldrene hans. Der sitter "den forsvunnede" Ingrid så fint og aner fred og ingen fare:)

Kristoffer: "hvor mange kg er du, mamma?"
Jeg:"for mange!"
Kristoffer:" hundremillionertusen...?"
Jeg: "eehh...det var vel å ta for hardt i..."

Dette er hva jeg kaller mindfullness;
å ligge på ryggen i høstgresset og se opp på en funklende stjernehimmel; se et magisk stjerneskudd.. høre bølgene skvulpe mot berget, kjenne den svale brisen av høst mot kinnet, se halvmånen speile seg i en glitrende mørk sjø og kjenne lukten av salt vann og våt oktober..

Føler meg som kongen på haugen når jeg etter toner fra LMFAO "Sexy And I Know It" trår klampen i bånn på sykkelen og suser avgårde til jeg nesten kommer i en psykoselignende tilstand..og de syklistene med mygglignende armer og bein som lydløst smyger seg forbi meg ,de driter jeg i...sprettrumpene kan de ha for seg selv! "Strong Is The New Skinny!"Yeeeah....!!

Alt man skal fylle hodet sitt med!!

Jeg står og skjærer opp fisk (minst to typer) og grønnsaker ( jo sterkere farge, dess bedre, forebygger kreft) til middagen. Havets skattkiste står på menyen. På forhånd har jeg vært på butikken. Fokuserer på et balansert forhold mellom karbohydrater, fett og proteiner. Går målbevisst mot frukt og grønt-avdelingen. Det som vokser over jorda er sunnest. Maten bør være kortreist, helst dyrket i nabolaget. Med et trent øye velger jeg grønne nøkkelshullsprodukter uten å blunke. Så står jeg altså ved kjøkkenbenken og skjærer opp alle disse proteinene, vitaminene og mineralene. Gode måltidsvaner legges i barndommen. Her må man gå foran med et godt eksempel. Ungene kommer hjem fra barnehagen og Kristoffer sier: " mamma, her lukter det sjokoladekake!" Det er en kunst å smile med munnen full av sjokolade. Men jeg klarte det. Denne gangen.

Risikovurdering

Risikovurdering når mannen får seg ny iPhone:

1. Minstemann hiver telefonen i vannet i badekaret: stor sannsynlighet ( har allerede skjedd en gang)

2. Mannen mister telefonen ned trappa så skjermen går i tusen knas: stor sannsynlighet ( har allerede skjedd en gang)

3. Mannen legger telefonen på biltaket og kjører: potensielt problem

4  Mannen legger igjen telefonen hos fjerne slektninger: potensielt problem

Konklusjon: høy risiko/ katastrofeomfang

Er det noen der ute...?

Mannen min og ungene var i byen en dag. Minstemann i vogna holdt på ei Tuppeware-drikkeflaske, men fant ut at han skulle hive den på sjøen."Bye, bye!" . Mor til tre små, så merker jeg det meste med navnelapper. Også denne Tuppewareflaska. Under den står det etternavn og tlf. nr. Nå begynner tankene mine å vandre...hvor i videste verden vil denne flaska havne til slutt..? Sist gang, for mange år siden ,sendte noen venner og jeg en brevpost ut i den store verden. Den havnet på Færøyene og det ble litt brevveksling med en ekte færøying. Men ærlig talt, hvor langt kan en plastflaske drive..? Til Sør-Afrika, til Thailand, til Danmark eller kanskje helt til Talgje?!

Den sinte sykkelturen

Jeg er ute på sykkeltur.GLEDER meg til å ta fatt på en treningsøkt rundt øya. Har god musikk på øret. Nettopp anskaffet meg en ny treningsbukse med oppstrammende effekt og noen fancy striper. Varm vårluft i ansiktet. Shit- lukt som visstnok skal minne om vår. Jeg sykler inn i solnedgangen. Tenker på lav-karbo, høg-karbo, forebygging av hjerte-karsykdommer og hvordan smaker egentlig smoothie med brokkoli?..PUFF.......der punkterer dekket og illusjonen om et nytt liv.#%^€$£++|€|€€},!!!!!!!!!!Men jeg lagde forresten smoothie. Hadde ikke brokkoli.Men gulrøtter, blomkål, eple, havregryn, appelsinjuice, egg og solsikkekjerner.Kalles " Sint smoothie".

Julegaven

I dag ble den stakkars sparkstøttingen levert på miljøstasjonen. Ubrukt. Skakk og skeiv.Forhistorien:

Desember år 2011;Det var en gang en mann ved navn Toralf ( som begynner å bli en gjenganger i historiene..). Han ville oppfylle fruen sitt ønske om en sparkstøtting i julegave. Fruen, Lena, hadde gode nostalgiske barndomsminner fra vintrene i nord- Norge. Hun suste avgårde på den røde sparkstøttingen over hvit, knitrende snø. Så lett. Så raskt! Hun ønsket å oppleve dette igjen. På Finnøy. Toralf kjøper en sparkstøtting. Med stolthet fester han den på biltaket. Kjører hjem. Det går raskt å kjøre fra Judaberg sentrum og hjem. Tar max. 5 min. Rygger inn i garasjen. Glemmer at det er en sparkstøtting på biltaket. Hører en merkelig lyd. Hendelse.....??? Der forsvant julestemningen som dugg for sola. For Toralf. Fruen ler enda..hun har også blitt mer orientert for tid og sted. Å suse avgårde på en sparkstøtting på hvit, knitrende snø på Finnøy funker ikke.

En gang må være den første..!

Etter endel mas i fra flere hold lar jeg meg overtale til å starte en blogg. Vet ikke helt hva jeg begir meg ut på, men det kan jo bli interessant :) det er ikke noe spesielt tema jeg vil skrive om, jeg liker bare å reflektere over livet, ofte på en humoristisk måte..jeg liker å bruke ironi, jeg håper og tror jeg har mye selvironi og gjerne svart humor. Jeg tar ikke meg selv så høytidelig:) jeg har alltid likt å lese og skrive, da jeg var yngre kunne jeg lese ut tre bøker på en dag ( vel og merke ikke så voldsomt tykke bøker da, men..), jeg likte godt å skrive skolestil og jeg har skrevet utallige brev på side opp og side ned! Jeg satt hjemme på pikerommet mitt, så ut av vinduet og lot fantasien leve sitt eget liv.. Jeg liker å bruke humor i møte med mennesker, det opplever jeg som en døråpner. Humor er universalt, det er noe de aller fleste forstår. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til mennesker som ikke har humor, eller som ikke er selvironiske og uhøytidelige..men jeg vil ikke si jeg er en klovn som skal spøke med alt, jeg kan være seriøs også! Livet har til tider bydd på store utfordringer, det kan jeg kanskje også skrive om senere hvis det passer..humor er også en måte å overleve livet på. Vi skal ikke ta livet for alvorlig, vi kommer aldri levende fra det allikevel!