Hvor er jeg fra sånn egentlig...?!

"Men hvor kommer du EGENTLIG i fra...?? Du snakker litt rart:) hehe..." Jeg traff ei på butikken i dag. Det er ikke FØRSTE gangen jeg har fått det spørsmålet. Det er mange som har klødd seg i hodet opp igjennom på grunn av det. De som ikke spør, forstår vel ikke hva jeg sier i det hele tatt. Så da er det vel på sin plass å forklare, ned til minste detalj, hvor jeg er fra. Men av hensyn til redsel for identitetstyveri ( selv om jeg tviler på om det frister å overta mitt stortsettkonstanttrøttdobbeltarbeidendestuderendesmåbarnsmorliv), så kommer jeg til å omskrive og omformulere. Gå rundt alle de grøtene som finnes. Si noe, men mene noe annet. Snakke mellom linjene. Altså, jeg er født på et sykehus. Jeg husker ikke det selv, men det er sikkert en mening med det. Det står iallefall i papirene mine at jeg er født på et sykehus. Det var den gangen mødrene ble kjørt i ambulanse og faren holdt seg hjemme. Nå er det fedrene selv som kjører privat ambulanse med egenkomponert sirene ( den sterkt riepregede kona). Barndommen min hadde jeg på et sted innerst i en fjord, mellom et par fjell. Det kan jo egentlig være hvor som helst i dette landet, unntatt på Jæren. Ei venninne lurte en gang på om det var isbjørner der. Det har jeg dessverre ikke møtt. Sikkert like bra, så glad jeg er i dyr. Men om det har vært isbjørner der noen gang, det kan jeg ikke uttale meg om. Det kan ha vært dinosaurer der også for alt jeg vet. Iallefall, der knaska jeg tørrfisk til lørdagsgodt. Var en kløpper på ski og sparkstøtting. Det var sommer da snøen smeltet bort fra veiene og løvetennene spratt opp av jorda. Badetemperatur var et fremmedord. Favorittmiddagen var nykokt torsk, lever og rogn. Men på grunn av familiære omstendigheter, ble det flytting. Vi som ikke hadde stemmerett måtte henge med på flyttelasset. Det var hardt. Savnet etter tørrfisken ble usedvanlig stort. Da flyttet vi altså til et nytt sted, innerst i en fjord, mellom et par fjell. Som sagt, så kan jo det være hvor som helst i dette landet, unntatt på Jæren. Det som jeg merket meg på dette nye stedet, var fraværet av sommer og vinter. Altså, det var bare høst og vår. Hele året. Og regn. Øsende, pøsende, dryppende regn. Nei, jeg flytta ikke til Bergen. Skiene og sparkstøttingen var det bare å kassere. Her var det oljehyre, gummistøvler, paraply og god plass til å tørke klær som gjald. Fokuset gikk fra tørrfisk til tørre klær. Jeg er fortsatt nysgjerrig på hvem som egentlig var naboene våre. Hvem som var lærerne mine. Hvem som var klassekameratene mine. Hvem som var vennene mine. Vi var jo alle så godt innpakka i oljehyre. Jaja, det får bli et uløst gåte. Da jeg hadde fått tørka klærne mine, flytta jeg ut. På folkehøgskole. Nærmere tørrfiskens land. Traff mange merkelige folk som også traff merkelige meg. Vi hadde forskjellige slags udekkede behov. Noen fysiske, noen psykiske, noen sosiale og noen åndelige behov. De fleste hadde behov for å dekke alle disse. Min eks-kjæreste hadde behov for å sprenge et do med kinaputter. Han dekket ikke helt mine behov. En annen eks- kjæreste var ekspert til å dekke ALLE behov. Det var fint så lenge det varte, men den kjemien, den kjemien...da året var omme, ble det et tårevått farvel. Hadde trengt både oljehyre og støvler. 

"Every step I take, every move I make

Every single day, every time I pray

I'll be missing you

Thinkin of the days, when you went away

What a life to take, what a bond to break

I'll be missing you..."

Ikke rart vi skrek med denne sangen på høyttaleranlegget. Så bar det hjem igjen til det våte stedet innerst i fjorden. Jeg rydda etter campinggjester på en campingplass, sykla som en gal og skrev masse brev til en av disse kjærestene. Vi lovet hverandre gull og grønne skoger. Da sommeren var omme, samla jeg sammen bitene av meg selv og reiste med nye udekkede behov til et nytt sted innerst i en fjord....nei, det var visst feil. Glem fjorder, fjell og isolerte naboer. Men tenk vind. Masse vind. Utrolig mye vind. Ubeskrivelig mye vind. Vind i stor skala. Og regn. Som ikke faller loddrett, men vannrett. Det krever sin kvinne. Tre nye år. Jeg kommer med udekka behov til en videregående skole. Treffer merkelig folk som treffer merkelige meg. Det studeres. Og det ikke studeres. Etterhvert får jeg dekka mine behov til fulle, og det blir tre fantastiske år. Treffer blant annet min mann der. På skitur faktisk. Oppå fjellet en plass. Kjeften hans står fortsatt ikke stille. Mer eller mindre klokere, etter endt skolegang flytter jeg igjen. Til urbane strøk. Merkelige folk treffer merkelige meg. Nå er det JEG som skal dekke andre sine behov. Nå er det sykepleier jeg skal bli. Koste hva det koste ville. Jeg gir meg- ALDRI. Det blir blod, svette, tårer, urin, avføring, slim, oppkast. Helt til jeg en dag står med ei rose i hånda og ei nål i ei eske. Vinden stryker meg i ansiktet "Jeg greide det". Etterhvert dukket det frem et behov om å flytte fra urbane strøk til mindre urbane strøk. Hadde et par gode år, men ingen familie. Nå bor jeg på ei øy. Her er det iallefall tre årstider. Jeg hadde forhåpninger om å suse avgårde på sparkstøttingen over knitrende snø, men det ser svart ut. Både fordi det bare er tre årstider, og fordi mannen min rygga inn i garasjen med sparkstøttingen på biltaket. Han glemte den nykjøpte julegaven på taket. Men det er en annen historie. Hvis du lurer på hvilken øy det er snakk om, kan du jo spørre naboen. Eller ringe til svigermoren din. Svigermødre pleier å ha greie på mye. Innimellom denne flyttinga, har jeg også stiftet bekjentskap med rusmisbrukere på to rehabiliteringssentre. På det ene stedet var det altså bare to årstider, mye regn og isolerte naboer, på det andre stedet var det faktisk så mye som fire årstider! Iallefall, hvor er jeg fra..?! Litt her og litt der. Det jeg vet er at " Home is where your heart is"...