Heisann og hopprenn....salan..den automatiske ordrettinga, altså. Jeg mener heihopp og rennsann! Aarrghh...jeg tror jeg bare sier hallo.
Hvordan begynner man en blogg, tro? Jeg har egentlig lite peiling på det. Jeg har forstått at det er en slags virtuell dagbok. Men jeg må innrømme at jeg har lest svært lite blogger selv. Det burde jeg nok ha gjort. Før jeg starta en selv. Kanskje jeg er på vei ut mot stupet...?At det kommer til å ende med et virtuelt selvmord??? Eehmm...det var vel å ta hardt i. Men jeg må advare dere lesere, jeg er ingen fisefin liten...høne. Eller hvordan jeg skal uttrykke det. Egentlig er jeg ikke liten i det hele tatt. Her må det vel passe å ta med noen kloke ord fra Ingrid Hagerup:

Liten? 

Jeg? 

Langt i fra. 

Jeg er akkurat stor nok. 

Fyller meg selv helt 

på langs og på tvers 

fra øverst til nederst. 

Er du større enn deg selv kansje? 

Altså, jeg er ingen høne ( hmm....når skal jeg lage hønsefrikassé? Det gjorde de jo i gamle dager. Men hvor får man tak i ei dau høne...?) Nei, altså...eller kanskje rettere sagt, jeg er ingen skrøpelig liten snelle. Det kan hende jeg kommer til å skrive om hva som helst. Særlig siden jeg også jobber i helsevesenet. Der er vi lite skvetne av oss. Så hvis DU er en fisefin, skvetten liten høne, evt. snelle, da vil jeg anbefale at du heller leser om noe uskyldig. Noe ufarlig. For eksempel hvordan du lager hønsefrikassé. Det skriver de sikkert om på disse rosa-bloggene ( hva nå det er for noe). 

De har HELT sikkert oppskrift på hønsefrikassé der. Ok, tror vi stopper der.

I dag har jeg vært på forelesning. Jeg studerer eldreomsorg ved siden av alt det andre jeg holder på med ( snart vet jeg ikke hva jeg holder på med..!)Definisjonen på det er et studie i omsorg for eldre. Retten og sletten. I dag fikk vi en grundig innføring i smerter, urininkontinens, obstipasjon, svimmelhet...det var like før jeg fikk symptomer på disse problemene selv. Det var selveste kommunelegen som opplyste oss om disse viktige tema. Det som fasinerte meg mest, det som gjorde et sterkt inntrykk, var hvordan han svingte kaffekoppen galant, nærmest grasiøst, med innholdet oppi,  fra side til side. Han tok den hvite koppen, gjemte den bak armen og fortsatte å snakke. Han drakk ikke kaffen, han holdt bare kaffen bak armen. Etterhvert forsvant lyden av ordene, jeg så bare munnen hans som beveget seg og innholdet i koppen som skvulpet hit og dit, opp og ned. Men han sølte ikke en dråpe. Ikke en DRÅPE! Det ble som en ballett! En kaffeballett! Jeg hadde ikke reagert om han hadde tatt seg noen piruetter med den hvite koppen med det brune skvulpende innholdet.. Han må ha lang trening i å holde en kaffekopp. Kanskje han gjennom mange år har utviklet en intuisjon, han føler på kroppen hvor mye han kan bevege på koppen uten at innholdet kommer over kanten. Etterhvert syntes jeg nesten synd på ham. Studiet i omsorgen for eldre fikk en ny betydning. Får han aldri smake rykende varm kaffe..? Har han gjennom mange år vært nødt til å leve på en lunken kaffeskvett..? Stakkars mann. Jeg fikk iallefall en kulturell opplevelse i dag. Nemlig kaffeballetten. På et høyt faglig nivå. Og hvis han flytter inn på sykehjemmet en dag, ja, da skal han få smake på varm kaffe. Kanskje for første gang i sitt liv..? Kanskje han trenger en hjelpende hånd? Da kan studiet i eldreomsorg komme vel til nytte.